Skip to content

Til topps i Nordland

January 30, 2022

Bjørn Kruse – Oksskolten 14. aug. 2000

Reisefølge: Ordfører Per Jomar Hoel, Oppvekstsjef Hilmar Henriksen og Gro Shetelig.

Turen begynte allerede da tidspunktet var fastlagt – noen dager før Gro og jeg satte oss på flyet. Og den er enda ikke over, nå, flere uker etter at den designerte fjelltopp omsider ble beseiret 14. august 2000 klokken 16:27. Men det er også først nå lenge etter at jeg klarer å betrakte hendelsen som et relativt isolert fenomen; en begivenhet med en begynnelse, en varighet og en avslutning. Turens dramaturgi fremstår nå som et helhetlig hendelsesforløp, selv om ettervirkningene stadig gjør seg gjeldende i form av ulike former for påminnelser som dukker opp når jeg minst venter det. Nesten hver gang jeg er i dusjen registrerer jeg at min venstre stortå er 75% dyp blålilla, som et resultat av den nådeløse nedstigningen, hvor jeg til slutt prøvde å gå sidelengs for å unngå at tærne støtte mot innsiden av støveltuppen. Og ser jeg et bilde av en typisk flott fjellheim, vel, da minnes jeg straks en fjellheim som var mye, mye flottere. Og faktisk også på en helt atypisk, særegen måte, med en perspektivisk vinkling jeg aldri har sett maken til i noe foto.

Men tilbake til den dramaturgiske helheten, fordi det er nå den fremstår kanskje på det mest intense; som en teaterforstilling eller et musikkverk som gjorde dypt inntrykk. Det tar en stund før en slik begivenhet forlater den levende bevisstheten og blir en fast ingrediens på erindringens repertoarliste. Det er nå jeg ser de store linjene i turen som en hel opplevelse; hvordan de mindre fasene forholdt seg til hverandre og hvordan “innholdet” i de forskjellige situasjonene farger helheten og bidrar til turens særegne karakter. Dette har først og fremst med mine reisefeller å gjøre. Det var en åpen og vennlig, hyggelig og interessant stemning oss fire imellom hele veien, fra de første telefonene i ukene før turen til de små hilsene i ukene etter. Selve naturopplevelsen var som en skiftende scenografi (med en lyssetting mot slutten som fikk oss til å juble, da den synkende solen traff fjellet der borte og farget skyen over det med en vannvittig rosa farge som, hadde det samme motivet vært et maleri, øyeblikkelig ville blitt avfeid som kunstig og glorete…). Turen fortoner seg nå i ettertid stadig mer som en fascinerende komposisjon, både i kraft av elementenes egenart i seg selv og virkningen av elementenes sammenstilling. Den utgjør en modell jeg vil bruke av hemningsløst i fremtidige komposisjoner, uten tvil!

Jeg trodde at den fysiske kulminasjonen – å tre inn på selve toppen av Oksskolten – ville falle sammen med min egen forventning, men det skjedde ikke. Det var flott på der på skoltens issetopp, javisst, med utsikt helt til Hamarøyskaftet i nord og like langt rundt i alle retninger, for ikke å snakke om de 1500 metrene rett ned i juvet! Men bortsett fra det opplagte høydepunktet, var det andre topper  i opplevelsen underveis som festet seg vel så godt i minnet. Som den gode disponeringen av virkemidler som kjennetegner et mesterverk, der interessemomentene fordeles i tid og rom på en optimalt opplevelsesrik måte; at dramaturgien virker og verket lever. Tilsynelatende er det en enkel og konvensjonell form på det hele, med et klimaks sånn omtrent på Det Gyldne Snitts punkt, og så nedtrapping mot en relativt forutsigbar avslutning. Men den fysiske formen er jo som kjent ikke nok; verkets form er den som oppleves, uavhengig av konstruksjonens materielle oppbygning, for å si det slik. Det var topper underveis, både før og etter at den fysiske var besteget, som var vel så ragende, med en like så fascinerende utsikt i alle tenkelige retninger, også den som viste innover i sinnets landskap. 

Pausene var avgjort noe jeg så frem til. Som små oaser i tiden, der tankende fløy uanstrengt idet blikket panorerte over omgivelsene og hvilte ustanselig på “Skoltens” stadig vekslende uttrykk. Det er da ikke så langt igjen, tenkte jeg hver gang vi stoppet på vei oppover. Per Jomar og Hilmar så alltid så lurt på hverandre hver gang jeg luftet min optimisme. Det er nå bare fem timer, fire timer, tre timer til vi er ved den siste røysa, sa Per Jomar, og da begynner den virkelige klatringa! Meldingens nådeløse realitet ble bare registrert, men ikke fattet, så min lille tankeflukt fortsatte umiddelbart, heldigvis: Her er jeg. Derfra kom jeg. Dit skal jeg. Jeg sveipet systematisk over reiseruta og hadde full kontroll. Men så var vi der plutselig. Og da så det hele ut som et ufattelig scenerom. Breen. Fjellet. Himmelen. Horisonten. 

Det kom med ett til et punkt hvor det gikk opp for meg at vi betraktet alt dette ovenfra – til og med himmelen! Bare det som var mange mil unna var “der borte”. Resten var “der nede”. Der nede var Sverige. Der borte var Atlanterhavet. Der nede var breen. Der borte var Lofotveggen, såvidt synlig i disen. Opplagte metaforer står så lett i kø i slike evige øyeblikk. Det blir nesten for banalt å legge ut om det nå, men på det tidspunktet jeg var der virket det som om de mest dypsindige av innsikter kom sigende opp til overflaten og tegnet seg med stor tydelighet. Jeg turde knapt åpne munnen, i frykt for å miste tanken idet jeg anstrengte meg for å finne de ordene som kunne uttrykke den. Bilder av det store, vidstrakte landskapet festet seg lett i sinnet, og de er der enda, men nå, når jeg sitter her og vil beskrive dette, klarer jeg stadig ikke å finne ordene. Det blir for pompøst og høytidelig, som om jeg har sett en slags helligdom som kun jeg alene er velsignet med å ha opplevd.  

Detaljene krevde derimot litt anstrengelse for å oppdage underveis. Midtveis opp den siste røysa veiledet Per Jomar blikket mitt ned på den skrinne jordflekken mellom to kampesteiner, mot en gruppe ørsmå, runde blader som plirte frem i fjelluften. “Dette er “Museører”, verdens minste tre”, sa han, med en vennlig tone som helt klart signaliserte at han visste med sikkerhet at jeg ikke hadde noe som helst peiling på at denne lille planten faktisk, altså faktisk, var et tre! Jeg tror ikke han ble skuffet av min oppriktige forbløffelse. Bonsai, for ikke å snakke om Dvergfuru, er kjempetrær!

Gro holdt i en pause fram en flat stein. Om jeg kunne ta med den, for den var så fin! Fargesprakende var den, i et perfekt bilde på naturens tilsynelatende tilfeldige kreativitet. Der var et univers innover i det uendelig detaljerte landskapet på steinen, som en fraktal som strekker seg innover mot det ufattbart lite og enda videre. På samme måte som det store landskapet av himmel og fjell som strekker seg videre utover mot det ufattbart store og enda videre. Mitt ståsted der og da dannet det sammenfallende punktet mellom det lille og det store, og mellom det som var og det som kommer. Dette ”kairos”, der tanken treffer det punktet hvor tid og rom faller sammen og det magiske øyeblikket oppstår som vipper sinnet inn i en tilstand av reservasjonsløs hengivelse. Slik var igrunnen alle pausene, som arier i en klassisk opera; handlingen er opplagt, mens det er i ariene at reisen inn i ettertankens landskap utfoldet seg. Det er det som er operaens undertekst, der visdommen eksponeres for dem som er rede til å se inn i den. Den som ligger der hele tiden, som en enorm underjordisk evig flod, mens bekker på overflaten sildrer og klukker. Jeg lytter. Jeg hører. Jeg aner. Jeg fornemmer. De rommelige skiktene er uendelige, både de visuelle, de auditive og de tenkte. Ariene, som pausene, er som kjempedype, svarte kulper. Her roer alt seg ned og peker innover og nedover, mot de innsikter som er turens grunnvann. 

Det er i grunnen utrolig spennende å følge med på hvordan forventningene om turens ulike etapper og faser oppleves i møtet med den aktive, konkrete gjennomføringen. Det er alltid betryggende å etablere en forestilling om hva som skal skje på et helhetsplan; at Oksskolten skal bestiges, med alt det innebærer av reisemåter før og etter at toppen er nådd. Det uvisse ligger derimot på et detaljplan; hvordan dette skjer. Og, ikke minst, hva slags uventede hendelser som plutselig kan opptre underveis. Fra den lune, varme, myke mosen ved begynnelsen av turen, med myrull og multer, surklende våtmark og frodige gresstufter, til den iskalde vinden som feide nedover bretungen idet vi stabbet og hoppet oss over mot steinmassene på den andre siden. Brevinden fikk derimot aldri anledning til å kapre oppmerksomheten lenge, for den eksotiske, transparente turkise ismassen påkalte umiddelbart vår utilslørte begeistring. Og lyden av brebekken som brått stupte ned i et bunnløst, mørkegrønt hull var et auditivt eventyr. Men plutselig sklir Gro idet hun hopper spenstig over en kløft i breen. Reimen som holder ispiggen på plass under støvlen var løsnet og piggen var sklidd bakover. Når hun lander på forreste del av støvlen – svupp – så rutsjer hun sidelengs nedover. Men Hilmar, som går bak henne, strammer tauet i tide, og hun stopper etter et par meter. Da først reagerer jeg, som går foran, og haler inn tauet stramt. Gro slår seg på hoften og skrubber opp hendene på den rue isoverflaten. Like forslått ble mitt selvbilde, som den hengivne og oppmerksomme ektemann jeg trodde jeg var. Begges skader er nå reparert. 

Jeg sitter nå igjen med en forestilling om å ha vært i et opplevelsesrom, løsrevet fra turens kronologiske rekkefølge av begivenheter. Turen fortoner seg mer og mer som en tilstand jeg var var i, mer enn en prosess jeg tok del i. Og jeg er enda ikke kommet meg helt ut av denne tilstanden, selv om jeg nå nøkternt er istand til å avgrense den som en helhetlig bevissthetsgjenstand. I inderlige stunder – når ariene oppstår og øyeblikkets univers åpner seg – kan jeg fremkalle tilstanden i hele sin medrivende intensitet, for den er alltid der, som en uavlatelig strømmende underjordisk flod.  

From → Norwegian texts

Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: