Skip to content

Kronikk i Aftenposten juni 2001 om noe som gjelder stadig mer!

January 30, 2022

Det problematiske kulturbegrepet

For noen er kultur det samme som underholdning eller kunst. For andre handler det om et mentalt klima. Hvordan bidrar premissleverandørene i vårt samfunn til å skape en forståelse av begrepet kultur og hvordan ser dette kulturbegrepet ut? 

Og hva betyr det så “å satse på kultur”?

I 1871 formulerte den engelske sosialantropologen Sir Edward Burnett Tylor en definisjon på begrepet kultur som er blitt klassisk: “Kultur, eller sivilisasjon […] er den kompliserte helhet som omfatter kunnskap, trosforestillinger, kunst, lovregler, skikk og bruk, og alle andre ferdigheter og vaner mennesket har ervervet seg som medlem av et samfunn.” Vi representerer alle den kulturelle bevisstheten som kjennetegner vårt samfunn, enten kulturen kalles høy eller lav, smal eller bred, vulgær eller fin, kunst eller ikke kunst. Kultur er en mentalitet – en holdning til tilværelsen, til omgivelsene, til andre mennesker og til oss selv. Den norske kultur er den tankeverden som gir seg utslag i det vi til enhver tid gir uttrykk for, om det så er å tagge ned T-banevogner, spise med kniv og gaffel, gå på ski i fjellet i påsken eller gå i teater. Når så et samfunn skal “satse på kultur”, må det først legge til rette et grunnlag som gir impulser til å utvikle kloke og vise holdninger. Det å satse på kultur er derfor først og fremst å satse på utdanning, fra barnehage til universitet. Det er her grobunnen legges som “avler” mennesker med kulturell bevissthet og som interesserer seg for det vi kaller de kvalitative sidene ved vårt samfunn og levemåte. 

Men er kulturell bevissthet det samme som kunstnerisk bevissthet? Neppe.

Politikere bærer ofte fram en uriktig forståelse av kultur, som stort sett er ensbetydende med aktiviteter som folk bedriver på sin fritid og at kultur er noe som f.eks. kan “tilbys”, “oppsøkes”, “sponses” eller “eksporteres” i form av et kunstnerisk produkt. I et intervju nylig (“Arabesk” 2/01) bruker utdanningsminister Trond Giske begrepet “kulturaktivitet” om kunstnerisk virksomhet. Som om all annen aktivitet ikke er kultur. Begrepsbruken er typisk, og den er forvirrende. Det som norske politikere kaller kultur er ikke annet enn produkter av en kultur. Når vi f.eks. har en kulturminister, er det ikke først og fremst en “kunstminister” som skal ivareta samfunnets ulike kunstuttrykk og kunstnermiljøer. Det blir å fokusere på et begrenset spekter av kulturens produkter og ikke på kulturens kjerne, nemlig de tanker, vurderinger, prioriteringer, kvalitetsnormer, osv. som preger oss. En kulturbevisst politiker må kunne se hva som påvirker mennesker fra de er født til de dør; alle de impulser som i sum utgjør vår kultur. En kulturbevisst politiker må bidra til at det satses i dybden, der kulturbevissthet oppstår. Ellers blir politikeren kun en ren forvalter – forsåvidt en verdifull kompetanse i seg selv – men det vi først og fremst trenger som en soleklar egenskap hos våre topp-politikere, er en dypsindig innsikt i kulturbegrepet. Og denne innsikten må de alltid formidle i alle situasjoner. Uansett hvilken sektor en politiker er satt til å ivareta, er arbeidets kvalitative nivå direkte proporsjonalt med dybden av innsikt i kulturbegrepet som arbeidet bygger på.

Hvordan er det så media “promoterer” begrepet kultur her i landet og bidrar til å underbygge en kulturell bevissthet? Et eksempel: På TV og radio har vi kulturprogrammer, angivelig i motsetning til alle andre programmer som ikke er kultur, og vi har altså til og med “Kulturkanalen P2”, i motsetning til alle de andre radiokanalene, som da åpenbart ikke er kulturkanaler. Jeg forutsetter at P2s målgruppe er folk som er kulturbevisste; at P2 henvender seg til mennesker med en rimelig grad av interesse for et kvalitativt kultursamfunn, der bl.a. kunst, som sosial og kulturell faktor, har en naturlig plass, og at P2 har som primæroppgave å reflektere og formidle aspekter ved dette kvalitetssamfunnet på en seriøs og kompetent måte. Seriøs i den forstand at innholdet er ivaretatt med forståelse og respekt, og kompetent i den forstand at formidlingen er effektiv, samtidig som den oppfyller de kriterier som måtte ligge til grunn innen begrepet “journalistisk kvalitet”. Som nevnt tidligere, oppfatter jeg kultur mer som en mentalitet enn en konkret gjenstand eller begivenhet.  Det som må være “kulturelt” ved P2, etter mitt syn, er holdningen til kanalens innhold, f.eks. musikk, om den så er klassisk eller annen. Jeg er ikke så opptatt av om P2 sender så og så mye av den klassiske vestlige konsertmusikken, selv om klassisk musikk for mange er selve ikonet på høyverdig kultur. Jeg er mer opptatt av at P2  sender, og profilere seg med, et bredt spekter av interessant og opplevelsesrik musikk, uavhengig av genre, stil, kulturtilhørighet eller andre kategorier, og at formidlingen av denne musikken er gjort på en seriøs og klok måte – på en kulturbevisst måte. Det er dette som burde kjennetegne musikken i P2, ikke innholdets angivelige sosiale eller kunstneriske status. Alle kanaler i TV og radio er jo “kulturkanaler”, men de formidler sin kultur på en mer eller mindre kvalitetsbevisst måte. (Jeg synes forøvrig at P2s stab, under de rådende omstendigheter, stort sett gjør en utmerket jobb, bare så det er sagt!)

Innen kunstfaglig utdanning skulle en tro at en bevissthet om kultur som begrep var helt oppe i dagen. Det viser seg derimot at denne bevisstheten ikke er mer synlig innen kunstfaglige miljøer enn innen andre utdanningsmiljøer, fra grunnskole til høyere profesjonsutdanning. Det å være kunstbevisst er ikke det samme som å være kulturbevisst, selv om f.eks. politikere oppfatter kunst som ensbetydende med kultur. Vi lever i en vitenskapelig tidsalder, med alt det som dette medfører av tenkemåter og forståelsesmodeller. Ikke minst er vår tilnærming til løsning av problemstillinger og læring generelt preget av at viten er det sentrale og at innsikt bare kan oppnås gjennom spesialisering av kunnskap og ferdighet. Denne holdningen bidrar til den sektoriseringen av det som betegnes som kultur og alt det andre som ikke er det, f.eks. at en kunstner formidler kultur mens en forretningsmann ikke gjør det.  

Spørsmålet er hvordan vi innen allmenn utdanning kan skape en grobunn for utviklingen av en mer fruktbar holdning til forståelsen av kulturbegrepet, slik at det “å være kulturell” er noe mer enn å lese en skjønnlitterær bok eller å gå på en konsert med klassisk musikk. Det debatteres bl.a. om skolens rolle og funksjon og det stilles spørsmål ved f.eks. de såkalte estetiske fagenes omfang og berettigelse innen grunnskolen. Det argumenteres for at den estetiske dimensjonen må finnes, og at de estetiske fagene følgelig er uunnværlige. Og det lanseres reformer og kulturelle skolesekker. Men det er sjeldent spørsmål om hvordan ellers den kulturelle dimensjonen skal finnes og ivaretas. Menes det virkelig at uten estetiske fag som sådan, så vil denne dimensjonen ikke være til stede? Må det virkelig finnes reformer og kultursekker for at kulturbevissthet skal bestå i skolen? Det er jo det samme som å si at alle andre fag dreier seg utelukkende om kunnskap og ferdighet – altså ikke kultur. Og at livsviktige egenskaper som evnen til refleksjon og dyrking av ettertanken ikke kan kultiveres innen andre fag enn de såkalt estetiske. Dette er et stort paradoks og en alvorlig falitterklæring.

Det grunnskolen bør reflektere er at alle fag har en estetisk og kulturell dimensjon, også de såkalte realfagene. Det er f.eks. en myte at det bare er kunstfag alene som ivaretar estetisk tenkning og som skaper en bevissthet om kunstnerisk kvalitet. Løsningen ligger heller i hvordan kunnskaps- og ferdighetsfag er forvaltet og formidlet. Feilen er at de ses på som isolerte kunnskapspakker med egne kvalitetskriterier og egen nytteverdi; fag som kan læres og forstås uavhengig av hva den estetiske dimensjonen kan tilføre av opplevelsesrikdom og refleksjon. Det holder ikke bare å skylde på mangelen på forståelse for de estetiske fags verdi. Ved en ensidig argumentasjon om betydningen av isolerte estetiske fag, understrekes samtidig skillelinjen mellom disse fagene og de andre ikke-estetiske fagene. Dette mener jeg er svært uheldig.

Alle fag må også settes i perspektiv til hverandre, og helst også i perspektiv til kreative tenkemåter og holdninger omkring vår tilværelse generelt. Hvis man ikke, gjennom undervisningen av estetiske såvel som ikke-estetiske fag, kan bevisstgjøre denne helhetsholdningen og vise at forståelsen av et enkeltfag betinger forståelsen av at ulike fag henger sammen og er avhengig av hverandre, avler det isteden dumhet og trangsyn, negative fordommer og reaksjonære holdninger. Og det er ikke god kulturformidling. Det handler jo om å gjøre det vi kan for å stimulere nettopp til det motsatte! 

Formålet med de estetiske fagene i skolen er ikke først og fremst å skape små, flinke kunstnere, like lite som realfagene er ment å skulle skape spissfaglige genier. Undervisning av estetiske fag i grunnskolen er et middel og ikke et mål i seg selv. De estetiske fagenes hovedfunksjon må være å bidra til å gi en utvidet forståelse av kunnskaps- og ferdighetsfagene, slik at disse kan knyttes til og settes i perspektiv til kreativ tenkning og reflekterte holdninger. Bare da vil skolen kunne sies å våre “dannende” og kulturelt bevisst, i tillegg til å være kunnskapsformidlende. Det er ikke nok bare å innføre estetiske fag som sådan, som om de representerer en motsats til fagtilbudet ellers; en slags fargerik kuriositet midt opp i en ellers grå skolehverdag; en avstressende fritime. Den estetiske dimensjonen er en selvfølgelig komponent innen det vi en gang kalte “allmenndannelse”, og det omfatter alle fag. Fagkompetanse handler ikke bare om innsikt i fagspesifikk kunnskap, men også om evnen til å tenke fritt omkring faget. Kall det undringens kunst.

Skyld heller på lærerutdanningen, enn på lærere, foreldre eller elever, når skolen oppleves som en kulturell steingrunn, med behov for reformer og kulturelle skolesekker. Det er der nøkkelen ligger, i våre universiteter og høyskoler, der hvor grunnlaget legges for lærernes undervisningskompetanse, og deres yrkesetiske og fagestetiske forståelse. Det kreves etter mitt syn en bred tverrfaglig estetisk kompetanse hos alle lærere. Det er bra at det bl.a. gjennom den kulturelle skolesekken er formulert en prisverdig intensjon om styrking av kulturdimensjonen i grunnskolen, men hvilke lærere er det som har denne brede estetiske kompetansen – kall det gjerne “kulturkompetanse” – til å forvalte denne intensjonen på en fullverdig og god måte? 

Det estetiske fagområdet isolert er et utmerket utgangspunkt for å forstå den globale tenkemåten som trengs, men det er lærerne, gjennom sin undervisning innen alle fagområder, som må vise hvilken relevans og overføringsverdi den estetiske dimensjonen representerer. Og det er politikerne og media som må vise hvordan kulturell innsikt og estetisk bevissthet kommer til uttrykk i et kvalitetssamfunn. Det er de som formidler den til enhver tid gjeldende forståelse av og holdning til kulturbegrepet, slik dette faktisk har manifestert seg!

From → Norwegian texts

Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: