Skip to content

Det magiske øyeblikket

January 30, 2022

Første artikkel i Korbladet

Kjerneordet er dialog, den som skjer mellom utøver og lytter. Det er tre fokuspunkter her: utøveren i den ene enden, lytteren i den andre og inter-essen (”mellom-væren”) som oppstår i møtepunktet. Som komponist er jeg naturligvis opptatt av hele konsertsituasjonen – ikke bare partituret alene! Konserten handler om musikken, ja, men også om en aktiv mellommenneskelig relasjon som bygger på visse forutsetninger det er viktig å ha en forestilling om. Artikkelen handler om noen slike forutsetninger for at dialog skal kunne oppstå, ut fra en forståelsesmodell som jeg bruker ofte i min undervisning for å kunne gripe fatt i det ubegripelige ved tolkning og opplevelse av musikk og kunne reflektere konstruktivt omkring forskjellige sider ved kunst og kunstformidling.

Modellen bygger på idéen om polariteter: I selve musikken er det f.eks. mange strukturelle polariteter i spill: høy tone mot lav tone, sterk mot svak, lang mot kort, osv. Begrepet kontrapunkt, bl.a., handler jo om to elementer i dialog, hvor virkningen dem imellom er den tredje faktoren. Hos lytteren oppstår det også polariteter i møtet med musikken: stygt mot pent, spennende mot kjedelig, og mye mer. All energi skjer i spenningsfeltet mellom kontrasterende krefter. Vi snakker om en dynamisk situasjon, eller en dialektisk dynamisme. En konsert er en slik situasjon. Skal vi snakke om musikkformidling er det jo (toveis-) kommunikasjon som er tema. Og kommunikasjon er dialog, på alle tenkelige plan. 

La oss ta for oss lytteren først. Under konsertens gang er det mange referanser som spiller opp i hodet som danner grunnlaget for tolkningen og opplevelsen av musikken. Innen det som kalles hermeneutikk, eller tolkningslære, kan disse referansene tenkes innen fire kategorier. Den første handler om å lytte til musikken i perspektiv til rådende estetiskenormer – de smakspreferanser som kjennetegner en kulturkrets, smal eller bred. Musikkens kvalitet blir altså målt mot ytre faktorer – den tolkes som kontekstavhengig.

Den andre referansen handler om å vurdere musikken opp mot den kunstneriske hensikten som måtte ligge bak. Det kan være den intensjonen som komponisten har hatt, og som ofte er formulert i en programerklæring – eller den intensjonaliteten som den klingende musikken selv uttrykker, uavhengig av hva komponistens hensikt er. 

Den tredje referansen dreier seg rett og slett om lytterens egen smak, uavhengig av estetiske lovmessigheter eller kunstneriske intensjoner. Kall det gjerne ”private estetikk”. Når jeg hører at en student ikke hører på noe musikk fordi de ikke liker den, prøver jeg å lokke frem en argumentasjon – eller en formulert kritikk, om hvorfor den ikke faller i smak. Det en fruktbar øvelse i å lære seg selv å kjenne som tolker og opplever.

Den fjerde referansen ligger i selve musikken – ut fra synet om at musikken handler bare om seg selv, uavhengig av ytre referanser. Den er autonom. Musikken anses altså å være totalt kontekstuavhengig! Utopisk, men som en modell for tenkning omkring de såkalte intertekstuelle dimensjonene ved kunstopplevelse kan det være et fruktbart utgangspunkt. Polariteten danner et spenn mellom det som oppleves som kontekstavhengig og kontekst-uavhengig. Også her handler det om det interaktive, hvordan sammenstillingen av interessemomenter og henvisninger til ytre og indre referanser spiller opp mot hverandre og danner en engasjerende helhetlig dramaturgi. I vår opplevelse av kunst anvender vi alle disse fire referansene i en kaotisk sammenblanding av personlige og felles erfaringer. Intuisjon og kunnskap smelter sammen og opplevelsen gir impulser til både følelsesmessige reaksjoner og intellektuelle refleksjoner. 

Musikeren har ikke uten videre bedre forutsetninger enn lytteren for å utvikle estetisk kompetanse. Kanskje mindre, for den faglige bevisstheten som musikeren besitter kan ofte komme i veien for opplevelse, ved at lytting blir mer bevisst analytisk enn poetisk deltagende. Evnen til å poetisere – altså å dikte seg til en forestilling som gir opplevelse – er en kapasitet som alle mennesker har en like stor forutsetning for å utvikle, uavhengig av faglig innsikt i musikk eller kunst. Kunnskap om musikk kan man stort sett tenke seg innen fire innsiktsområder: musikkens materialitet (eks satslære og klanganalyse), ferdighetsutøvelse (eks sang og spill), relevante kontekster (eks historie og stilegenskaper) og, ikke minst, dramaturgi (interpretasjon og formidling). Innen musikkens materialitet, f.eks., bygger den stort sett på eldre tiders verktøy – det gamle notesystemet som salige Guido d’Arezzo for ca tusen år siden la grunnlaget for. Det har siden den gang alltid vært betraktet som et utgangspunkt for en fremføring, i større eller mindre grad. I dag er musikere konfrontert med å skulle visualisere og verbalisere også den helt abstrakte musikken, uten de fikserte parametrene vi er vant til, med noter, akkorder og skalaer. Hvor kan en ung musiker i vår samtid oppnå en fullverdig innsikt i musikkens soniske og dynamiske egenskaper, for eksempel? 

Det som er interessant i dette bildet er å merke seg hvor og hvordan fellesfaglige innsikter stadig oftere etterlyses, de som ligger i alle kunstfagenes fellesområde. Og at en faglig innsikt i det som utgjør estetisk kompetanse fordrer også innsikt i tenkningens mystikk – å begi seg inn i sin egen tankeverden og utforske på en fruktbar måte sitt eget dikteriske potensial.

I neste artikkel vil jeg presentere noen tanker omkring det opplevelsesrommet som ligger mellom musiker og utøver – der hvor selve ”leken” skjer – hvor de to partene ved en konsert ”are playing together” i en tilstand av sammenheng og tidløshet. Som barn som fortaper seg i leken.

Som barn som fortaper seg i leken er lytteren revet med i musikkens spill. Den tegner et opplevelsesrom som alle, både utøvere og lyttere, dikter seg inn i og deltar i ut fra egne personlige og private forutsetninger. 

Av BJØRN KRUSE

I denne artikkelen vil jeg prøve å si noe om møtepunktet mellom utøverens musikalske fortolkning og intensjon på den ene siden, og mottagerens fortolkning og forventning av musikken på den andre. Komponisten har skapt et dramaturgisk konsept med notene i partituret, med anvisninger om hvordan det klanglige materiale skal disponeres i tid og rom. Linjer, prikker og flater med lyd danner en arkitektur som utøveren tolker og fremfører. Lytteren tar ikke bare imot den klingende musikken uten videre, men møter den med sin egen ”musikk”, så å si, som består av et vell av livserfaringer og selvsagt også opplevelser av annen musikk og kunst. Det er blitt skrevet og sagt mye om hva den enkelte oppfatter som opplevelsesverdi. Lytteren har med seg disse innarbeidede holdningene når han eller hun går musikken i møte, mot en mer eller mindre «forventet» reaksjon. 

Suges inn

Det som interesserer meg her er å reflektere over hvordan opplevelsen av musikk kan forestilles som en dynamisk tilstand, i denne ”mellomværen” – inter-essen –  hvor musikken oppfylles som uttrykk i opplevelsesøyeblikket. Noe musikk oppleves som såkalt kontemplativ, hvor lytteren glemmer seg selv og fortaper seg i musikkens klangverden. Eller den oppleves som meditativ, hvor musikken utløser en refleksjon hos lytteren. Ikke om selve musikken, men innover i lytterens egen tankeverden og følelsesrikdom. Annen musikk igjen drar lytteren med i en dramatisk fortelling, eller den lar lytteren få oppleve en fascinerende verden av klangfantasier. Uansett opplevelsens egenart deltar lytteren i en henrivende tidløs tilstand. Som lekende barn absorberes lytterne inn i en kollektiv væren der forestillinger diktes opp underveis og skaper en henrivende kraft. 

Likeverd

En filosof som har befattet seg med leken som det beste eksemplet på optimal opplevelsstilstand er Mikhail Bakhtin, innen et konsept omkring kollektivitet han kaller karnival. Deltagere i karnevalet, forklarer han, opplever ideelt sett en bevissthet om total sosial og personlig likeverdighet, til forskjell fra deres individuelle ”sivile” plass i samfunnet ellers. Det er en frihetsfølelse hvor de opphører å være seg selv, sier Bakhtin. Samtidig opplever de seg selv som unike individer i kraft av sine forskjellige maskekostymer, der de har like stor rett til å ytre seg kroppslig og verbalt som de andre i felleskapet. 

Denne karnevaleske modellen kan også illustrere den mellomværende tilstanden som oppstår i samspillet mellom musiker og lytter – en tilstand hvor bevissthet om tid og sted opphører. Begge parter deltar i en felles ”lek” – ”playing together”. En opplevelse i ordets egentlige betydning, der de ”lever seg opp” i leken. Om dette er det mye å si og enda mer å lære. Jeg anbefaler, som en innføring, en bok av professor i pedagogikk, Kjetil Steinsholt, ”Lett som en lek?” – der han presenterer ulike filosofers tolkning og bruk av leken som et bilde på optimal tilstedeværelse og en kilde til lærdom og innsikt om opplevelsespotensialet som lever i oss alle – barn som voksne. 

Totalt tilstede

En annen side ved den optimale tilstedeværelsen kan illustreres med retorikkens begrep ’kairos’ – det henrivende øyeblikk innen talens tidsforløp (’kronos’). Det er når taleren når fram med sin argumentasjon, eller, som i denne sammenheng, når lytteren trer inn i musikkens opplevelsesrom; et magisk ’nu’. De fleste utøvere har opplevd dette øyeblikket når de har publikum i sin hule hånd, så å si. Da er sansene på sitt mest sanselige, både hos utøver og lytter, og de hengir seg begge til lekens reservasjonsløse krav til tilstedeværelse. 

I sin doktoravhandling nylig ved Norges musikkhøgskole refererer Karette Stensæth til denne opplevelseskvaliteten gjennom begrepet ”Kairotic time – an experience of coherence and timelessness” (Redaksjonens oversettelse: «Kairos-tid» – en opplevelse av sammenheng og tidløshet). Hvem ser vel på klokken når de er fortapt i musikken? Og hvem har ikke opplevd det fellesskapet som smir et publikum sammen i opplevelsens rus? Konsertarenaen blir som en karnevalesk møteplass, hvor motivet er styrt av ”at vi som mennesker søker oss inn mot hverandre, […] at vi søker mot et felles fokus for oppmerksomhet” (Stensæth). 

Musikalsk opplevelse er i sitt vesen en vakker, viktig og uunnværlig menneskelig tilstand. Som også all god kunstopplevelse er. Det er lett å glemme i en tid preget av vitenskapelige fakta og nøktern virkelighetsoppfatning.

From → Norwegian texts

Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: