Bidrag til Festskrift
av Bjørn Kruse
Hvordan forvaltes kulturbegrepet?
Denne artikkelen berører tre institusjoner i vårt samfunn som på en avgjørende
måte bærer fram en holdning til kulturbegrepet. Den første er det politiske
miljø, den andre er media, representert ved NRK, og den tredje er skolene.
Om politikere og kultur
29. juli 1997 var det i et oppslag i Dagbladet (Per Ellingsen: “Kultur er
“viktig”, sier politikerne”) der det ble fokusert på hvordan enkelte
representanter for de ulike politiske partiene her i landet tolker begrepet
kultur. Det er ikke ofte det forekommer en sidestilling av uttalelser om kultur
fra hele fem partier samtidig, her KrF, Sp, H, Frp og Ap. Det er sjeldent nok å
høre et enkelt parti redegjøre for sitt kulturprogram, annet enn i kommentar
form.
Selv om oppslaget i Dagbladet også var kortfattet, var budskapet mellom linjene
ikke overraskende. Den milde sarkasmen fra journalist Per Ellingsen var
treffende og vel fortjent; det er og blir underlig at kultur prioriteres så
lavt, samtidig som det fra politikerhold til stadighet understrekes hvor veldig
viktig det er med kultur. Men at politikere på høyeste nivå får seg til å
representere en så ensidig, om ikke enfoldig, holdning til kulturbegrepet som
det her kom til uttrykk er tragisk. Det er foruroligende at den norske
politikerstand tilsynelatende ikke har reflektert over hva begrepet egentlig
betyr, annet enn spontant å gripe til den mest umiddelbare og enkle forståelsen
om at kultur stort sett er ensbetydende med aktiviteter som folk bedriver på sin
fritid. Kultur er hos politikerne f.eks. noe så konkret som “sang og musikk,
språk, bedehus og edruskapsarbeid” (KrF). eller at en forestilling med diverse
populære artister betegnes som “kulturmønstring” og revy som “levende kultur”
(Sp). Fremskrittspartiet mener kultur kan klare seg selv, mens Høyre,
representert i denne artikkelen ved Kristin Kron Devold, er det eneste partiet
som berører en innsiktsfull holdning til begrepet kultur, uten at jeg synes det
er et særlig naturlig kjennetegn ved dette partiet ellers. Tendensen som
bekreftes i artikkelen er den stadig oftere bruken av ordet kultur som en
betegnelse på en aktivitet, gjenstand eller fenomen utenfor oss selv.
Kulturministeren sier f.eks. i en artikkel i Aftenposten 30. juli samme år at
“… vi bruker mer tid og penger på kultur enn tidligere” (kultur kan kjøpes?),
og at “Folk har et sterkt ønske om kulturtilbud.” (kultur er et tilbud?). Altså,
kultur er en type ting, i motsetning til andre ting som ikke er kultur. Jeg har
hittil ikke berørt den åpenbare semantiske dikotomi, eller tolkningsmessig
todeling, som alltid vil komme til uttrykk i en offentlig diskurs omkring
kultur, der begrepet i det ene øyeblikk brukes i snever forstand om “kunst”
(alle kunstuttrykk), eller “det som har med kunst å gjøre”, for i neste øyeblikk
å betegne alt som har med norsk sedvane å gjøre. At ikke dette forholdet er
avklart er et mysterium for dem som arbeider innen det kunstfaglige området. Et
resultat av en slik lettsindig tolkning av kulturbegrepet er f.eks. at innen det
som staten betegner som den såkalte kultursektor er ikke utdanning tatt med!
Rent kulturelt er det uforståelig at kulturministerens domene ikke omfatter en
så grunnleggende kulturfaktor som offentlig utdanning utgjør. I 1871 formulerte
den engelske sosialantropologen Sir Edward Burnett Tylor en definisjon på
begrepet kultur som er blitt klassisk: “Kultur, eller sivilisasjon […] er den
kompliserte helhet som omfatter kunnskap, trosforestillinger, kunst, lovregler,
skikk og bruk, og alle andre ferdigheter og vaner mennesket har ervervet seg som
medlem av et samfunn.” Kultur er med andre ord noe alle mennesker representerer;
vi representerer alle den kulturelle bevisstheten som kjennetegner vårt samfunn,
enten kulturen kalles høy eller lav, smal eller bred, vulgær eller fin. Kultur
er en mentalitet – en holdning til tilværelsen, til omgivelsene, til andre
mennesker og til oss selv. Det som norske politikere kaller kultur er produkter
av en kultur. “Sang og musikk, språk, bedehus og edruskapsarbeid” reflekterer en
kultur; de er ikke kultur i seg selv. Den norske kultur er den mentalitet som
gir seg utslag i det vi til enhver tid gir uttrykk for, om det så er å male
graffitti på T-banevogner, spise med kniv og gaffel, gå på ski i fjellet i
Påsken eller gå i teater. Når så et samfunn skal “satse på kultur”, må det først
legge til rette et grunnlag som gir impulser til å utvikle kloke og vise
holdninger. Det aller, aller viktigste allmenne miljøet i vårt samfunn, der
grunnlaget for kultur etableres, er skolen. Det å satse på kultur er først og
fremst å satse på utdanning, fra barnehage til universitet, gjennom en bevisst,
sterk og klok satsning på lærerutdanningen og forskning omkring utviklingen av
læremidler og undervisningsplaner. Det er denne grobunnen som “avler” mennesker
med kulturell bevissthet og som interesserer seg for det vi kaller de
kvalitative sidene ved vårt samfunn og levemåte. Kulturministeren er ikke bare
en “kunstminister” som skal ivareta samfunnets ulike kunstuttrykk og
kunstnermiljøer. Det blir å fokusere på et begrenset spekter av kulturens
produkter og ikke på kulturens kjerne – de tanker, vurderinger, prioriteringer,
kvalitetsnormer, osv. som preger oss. En kulturbevisst politiker må kunne se hva
som påvirker mennesker fra de er født til de dør; alle de impulser som i sum
utgjør vår kultur og bidra til at det satses i dybden, der kulturbevissthet
oppstår. Ellers blir politikeren kun en ren forvalter – forsåvidt en verdifull
kompetanse i seg selv – men det vi først og fremst trenger som en soleklar
egenskap hos våre topp-politikere, er en dypsindig innsikt i kulturbegrepet.
Uansett hvilken sektor en politiker er satt til å ivareta, er arbeidets
kvalitative nivå direkte proporsjonalt med dybden av innsikt i kulturbegrepet
som arbeidet bygger på.
Hvordan er det så vi “promoterer” begrepet kultur her i landet og bidrar til å
underbygge en kulturell bevissthet?
Om radiokanalen P2 og kultur
På TV og radio har vi kulturprogrammer, angivelig i motsetning til alle andre
programmer som ikke er kultur, og vi har til og med “Kulturkanalen P2”, i
motsetning til alle de andre radiokanalene, som da åpenbart ikke er
kulturkanaler.
Jeg skriver her nå som komponist og kunstfagpedagog, og med synspunkter på
kunst- og kulturformidling som ikke tar hensyn til budsjettrammer, interne
målsettinger, eller andre kriterier som måtte ligge til grunn for programinnhold
og -strategi, som f.eks. lytterundersøkelser eller krav om å måtte nå ut til en
tenkt målgruppe. Vel, målgruppen er noe jeg har tenkt på. Jeg forutsetter at P2s
målgruppe er folk som er kulturbevisste – men ikke nødvendigvis musikkbevisste.
Med andre ord, jeg mener at P2 henvender seg til mennesker med en rimelig grad
av interesse for et kvalitativt kultursamfunn, der bl.a. kunst, som sosial og
kulturell faktor, har en naturlig plass, og at P2 har som primæroppgave å
reflektere og formidle aspekter ved dette kvalitetssamfunnet på en seriøs og
kompetent måte. Seriøs i den forstand at innholdet er ivaretatt med forståelse
og respekt, og kompetent i den forstand at formidlingen er effektiv, samtidig
som den oppfyller de kriterier som måtte ligge til grunn innen begrepet
“journalistisk kvalitet”.
Som nevnt tidligere, oppfatter jeg kultur mer som en mentalitet enn en konkret
gjenstand eller begivenhet. Det som må være “kulturelt” ved P2, etter mitt syn,
er holdningen til kanalens innhold, bl.a. musikk, om den så er klassisk eller
annen. Jeg er ikke så opptatt av om P2 sender så og så mye av den klassiske
vestlige konsertmusikken. Jeg er mer opptatt av at P2 sender, og profilere seg
med, et bredt spekter av interessant og opplevelsesrik musikk, uavhengig av
genre, stil, kulturtilhørighet eller andre kategorier, og at formidlingen av
denne musikken er gjort på en seriøs og klok måte – på en kulturbevisst måte.
Det er dette som burde kjennetegne P2, ikke innholdets angivelige sosiale eller
kunstneriske status. Denne kulturen – denne holdningen – er noe jeg som legmann
kan ta stilling til, uten den forståelsen for radioen som medium, og for
journalistikk som fag, som P2 representerer. Jeg merker f.eks. en ukultur når et
musikkstykke uten videre blir avbrutt av nyhetenes vignett eller at
programlederens stemme kommer inn på en umotivert fade-out.
Om utdanning, estetiske fag og kultur
Innen kunstfaglig utdanning skulle en tro at en bevissthet om kultur som begrep
var helt oppe i dagen. Det viser seg derimot at denne bevisstheten ikke er mer
synlig innen kunstfaglige miljøer enn innen andre utdanningsmiljøer, fra
grunnskole til høyere profesjonsutdanning. Det å være kunstbevisst er ikke det
samme som å være kulturbevisst, selv om f.eks. politikere oppfatter kunst som
ensbetydende med kultur.
Vi lever i en vitenskapelig tidsalder, med alt det som dette medfører av
tenkemåter og forståelsesmodeller. Ikke minst er vår tilnærming til løsning av
problemstillinger og læring generelt preget av at viten er det sentrale og at
innsikt bare kan oppnås gjennom spesialisering av kunnskap og ferdighet. Denne
holdningen bidrar til den sektoriseringen av det som betegnes som kultur og alt
det andre som ikke er det, f.eks. at en kunstner formidler kultur mens en
forretningsmann ikke gjør det. Som nevnt i den første epistelen, er inntrykket
av norske politikeres oppfatning av kulturbegrepet preget av denne
sektorholdningen. Spørsmålet er hvordan vi kan skape en grobunn for en mer
fruktbar holdning til forståelsen av kulturbegrepet; at “å være kulturell” er
noe mer enn å lese en skjønnlitterær bok eller å gå i Konserthuset og høre en
symfoni av Beethoven. Her er det at en bevissthet om kunst; om kunstens vesen,
funksjon og rolle i vårt samfunn, er et selvsagt utgangspunkt for å utvikle
ettertankens terminologi og stimulere til refleksjon, noe som igjen vil
overføres til andre fag og andre livserfaringer. Og det beste tidspunkt for å
begynne å gi impulser til skapingen av en livslang, selvgenererende utvikling av
nysgjerrighet og undring er naturligvis i begynnelsen av livet, for eksempel i
grunnskolen.
Det debatteres bl.a. om skolens rolle og funksjon og det settes spørsmålstegn
ved f.eks. de såkalte estetiske fagenes omfang og berettigelse innen
grunnskolen. Det argumenteres for at den estetiske dimensjonen må finnes, og de
estetiske fagene følgelig er uunnværlige. Men det er sjelden spørsmål om hvordan
ellers den estetiske dimensjonen skal finnes og ivaretas. Menes det virkelig at
uten estetiske fag som sådan, så vil denne dimensjonen ikke være tilstede? Dette
er et stort paradoks og en alvorlig falitterklæring. For det er jo det samme som
å si at alle andre fag dreier seg kun om kunnskap og ferdighet.
Grunnskolen derimot bør reflektere er at alle fag har en estetisk dimensjon,
også de angivelig ikke-estetiske fag som, f.eks. de såkalte realfagene. Det er
en myte at det bare er kunstfag alene som ivaretar estetisk tenkning. Løsningen
ligger i hvordan kunnskaps- og ferdighetsfag er forvaltet og formidlet. Feilen
er at de ses på som isolerte kunnskapspakker med egne kvalitetskriterier og egen
nytteverdi; fag som kan læres og forstås uavhengig av hva den estetiske
dimensjonen kan tilføre av fantasi og refleksjon. Det holder ikke bare å skylde
på mangelen på forståelse for de estetiske fags verdi. Ved en ensidig
argumentasjon om betydningen av isolerte estetiske fag, understrekes samtidig
skillelinjen mellom disse fagene og de andre ikke-estetiske fagene. Dette mener
jeg er svært uheldig.
Alle fag må også settes i perspektiv til hverandre, og helst også i perspektiv
til kreative tenkemåter og holdninger omkring vår tilværelse generelt. Hvis man
ikke, gjennom undervisningen av estetiske såvel som ikke-estetiske fag, kan
bevisstgjøre denne helhetsholdningen og vise at forståelsen av et enkeltfag
betinger forståelsen av at ulike fag henger sammen og er avhengig av hverandre,
avler det istedet dumhet og trangsyn, negative fordommer og reaksjonære
holdninger. Det handler jo om å gjøre det vi kan for å stimulere nettopp til det
motsatte. Formålet med de estetiske fagene i skolen er ikke først og fremst å
skape små, flinke kunstnere, like lite som de ikke-estetiske fagene er ment å
skulle skape spissfaglige genier.
Undervisning av estetiske fag i grunnskolen er et middel og ikke et mål i seg
selv. De estetiske fagenes hovedfunksjon må være å gi en utvidet forståelse av
kunnskaps- og ferdighetsfagene, slik at disse kan knyttes til og settes i
perspektiv til kreativ tenkning og reflekterte holdninger. Bare da vil skolen
kunne sies å være “dannende”, i tillegg til å være kunnskapsformidlende. Det er
ikke nok bare å innføre estetiske fag som sådan, som om de representerer en
motsats til fagtilbudet ellers; en slags fargerik kuriositet midt opp i en
ellers grå skolehverdag; en avstressende fritime.
Evnen til refleksjon og ettertanke, den eneste av de menneskelige egenskaper som
kan utvikle generell visdom og praktisk klokhet, er en ufravikelig nødvendighet
innen all menneskelig virksomhet. Også innen de mest pragmatiske av yrker. Det
er her den estetiske dimensjonen er så uunnværlig innen det vi en gang kalte
“allmenndannelse”, med eller uten såkalte estetiske fag, (Dessuten er denne
evnen også en ufravikelig nødvendighet for dem som måtte ønske å utdanne seg
videre som kunstnere, etter allmennskolen.)
Skyld heller på lærerutdanningen, enn på lærere, politikere, foreldre eller
elever. Det er der nøkkelen ligger, i våre universiteter og høyskoler, der hvor
grunnlaget legges for lærernes undervisnings- og fagkompetanse, og deres
yrkesetiske forståelse.
I Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen, L97, fins det en godt formulert
intensjon om innholdet i det som nå omfattes av den nye fagbetegnelsen Kunst og
håndverk. Av de momenter det legges særlig vekt på er “referanserammer for
kulturell innsikt, grunnlag for identitet og respekt for nye og ukjente inntrykk
og uttrykk” og “evne til å påvirke og prege sine omgivelser og sitt miljø”. Her
er det f,eks, vektlagt samarbeid lærerne imellom, bl.a. ved temaorganisering av
innhold og prosjektarbeid på tvers av fagene. Lærerne er også rådet til å ha “en
kontinuerlig og kritisk refleksjon over og vurdering av kvaliteten på
opplæringen” (sitat fra “Veiledning – L97, Kunst og håndverk”, punkt 2.2.4). Med
andre ord kreves det en bred tverrfaglig estetisk kompetanse hos læreren innen
det aktuelle estetiske faget og en raus tverrfaglig innsikt hos læreren innen de
andre fagene som inngår i tema- og prosjektsamarbeidet.
Det er bra at det nå er formulert en prisverdig intensjon om styrking av
kulturdimensjonen i grunnskolen, men hvilke lærere er det som har denne brede
estetiske kompetansen – kall det gjerne “kulturkompetanse” – til å forvalte
denne intensjonen på en god måte? Hva slags fag er det lærerstudentene er
tilbudt for å ivareta L97? Blir intensjonene i L97 virkelig fulgt opp av
lærerutdanningsinstitusjonene? Har lærerutdanningsinstitusjonene de midler og
den kapasiteten som skal til for å følge den opp? Hva er det som faktisk skjer,
og har skjedd, i grunnskolen innen en plan som er innført for perioden 1996-99?
Innen universitetene og høgskolene ellers må det som foregår av pedagogisk
forskning og utdannelse også omfatte kunstfaglig forskning, slik at den
etterlengtede estetiske dimensjonen kan bli en selvfølgelig komponent innen alle
pedagogiske fagområder. Dette ville dessuten representere en positiv
videreføring av Arne Næss´ kongstanke bak examen philisophicum, eller
“forberedende”; en videreføring som ville kunne bidra til en klokere
tilrettelagt allmennutdanning, som igjen vil skape et bedre rekrutteringsmiljø
for den høyere utdannelsen.
Det er helt på det rene at gode lærere utvikles også gjennom
undervisningserfaring, men uten en grunnleggende forståelse av globalitet og
sammenheng fagene imellom, hvilket også er estetikkens domene, vil lærerne bare
fortsette med å videreformidle myten om de enkelte fagenes suverene autonomi.
Det estetiske fagområdet isolert er et utmerket utgangspunkt for å forstå den
globale tenkemåten som trengs, men det er lærerne, gjennom sin undervisning
innen alle fagområder, som må vise hvilken relevans og overføringsverdi den
estetiske dimensjonen representerer. Og det er politikerne og media som viser
hvordan kulturell innsikt og estetisk bevissthet kommer til uttrykk i et
kvalitetssamfunn; det er de som formidler den til enhver tid gjeldende holdning
til kulturbegrepet slik den faktisk har manifistert seg!