Skip to content

Bidrag til Festskrift

January 30, 2022

av Bjørn Kruse

Hvordan forvaltes kulturbegrepet?

Denne artikkelen berører tre institusjoner i vårt samfunn som på en avgjørende 

måte bærer fram en holdning til kulturbegrepet. Den første er det politiske 

miljø, den andre er media, representert ved NRK, og den tredje er skolene.

Om politikere og kultur

29. juli 1997 var det i et oppslag i Dagbladet (Per Ellingsen: “Kultur er 

“viktig”, sier politikerne”) der det ble fokusert på hvordan enkelte 

representanter for de ulike politiske partiene her i landet tolker begrepet 

kultur. Det er ikke ofte det forekommer en sidestilling av uttalelser om kultur 

fra hele fem partier samtidig, her KrF, Sp, H, Frp og Ap. Det er sjeldent nok å 

høre et enkelt parti redegjøre for sitt kulturprogram, annet enn i kommentar 

form. 

Selv om oppslaget i Dagbladet også var kortfattet, var budskapet mellom linjene 

ikke overraskende. Den milde sarkasmen fra journalist Per Ellingsen var 

treffende og vel fortjent; det er og blir underlig at kultur prioriteres så 

lavt, samtidig som det fra politikerhold til stadighet understrekes hvor veldig 

viktig det er med kultur. Men at politikere på høyeste nivå får seg til å 

representere en så ensidig, om ikke enfoldig, holdning til kulturbegrepet som 

det her kom til uttrykk er tragisk. Det er foruroligende at den norske 

politikerstand tilsynelatende ikke har reflektert over hva begrepet egentlig 

betyr, annet enn spontant å gripe til den mest umiddelbare og enkle forståelsen 

om at kultur stort sett er ensbetydende med aktiviteter som folk bedriver på sin 

fritid. Kultur er hos politikerne f.eks. noe så konkret som “sang og musikk, 

språk, bedehus og edruskapsarbeid” (KrF). eller at en forestilling med diverse 

populære artister betegnes som “kulturmønstring” og revy som “levende kultur” 

(Sp). Fremskrittspartiet mener kultur kan klare seg selv, mens Høyre, 

representert i denne artikkelen ved Kristin Kron Devold, er det eneste partiet 

som berører en innsiktsfull holdning til begrepet kultur, uten at jeg synes det 

er et særlig naturlig kjennetegn ved dette partiet ellers. Tendensen som 

bekreftes i artikkelen er den stadig oftere bruken av ordet kultur som en 

betegnelse på en aktivitet, gjenstand eller fenomen utenfor oss selv. 

Kulturministeren sier f.eks. i en artikkel i Aftenposten 30. juli samme år at 

“… vi bruker mer tid og penger på kultur enn tidligere” (kultur kan kjøpes?), 

og at “Folk har et sterkt ønske om kulturtilbud.” (kultur er et tilbud?). Altså, 

kultur er en type ting, i motsetning til andre ting som ikke er kultur. Jeg har 

hittil ikke berørt den åpenbare semantiske dikotomi, eller tolkningsmessig 

todeling, som alltid vil komme til uttrykk i en offentlig diskurs omkring 

kultur, der begrepet i det ene øyeblikk brukes i snever forstand om “kunst” 

(alle kunstuttrykk), eller “det som har med kunst å gjøre”, for i neste øyeblikk 

å betegne alt som har med norsk sedvane å gjøre. At ikke dette forholdet er 

avklart er et mysterium for dem som arbeider innen det kunstfaglige området. Et 

resultat av en slik lettsindig tolkning av kulturbegrepet er f.eks. at innen det 

som staten betegner som den såkalte kultursektor er ikke utdanning tatt med! 

Rent kulturelt er det uforståelig at kulturministerens domene ikke omfatter en 

så grunnleggende kulturfaktor som offentlig utdanning utgjør. I 1871 formulerte 

den engelske sosialantropologen Sir Edward Burnett Tylor en definisjon på 

begrepet kultur som er blitt klassisk: “Kultur, eller sivilisasjon […] er den 

kompliserte helhet som omfatter kunnskap, trosforestillinger, kunst, lovregler, 

skikk og bruk, og alle andre ferdigheter og vaner mennesket har ervervet seg som 

medlem av et samfunn.” Kultur er med andre ord noe alle mennesker representerer; 

vi representerer alle den kulturelle bevisstheten som kjennetegner vårt samfunn, 

enten kulturen kalles høy eller lav, smal eller bred, vulgær eller fin. Kultur 

er en mentalitet – en holdning til tilværelsen, til omgivelsene, til andre 

mennesker og til oss selv. Det som norske politikere kaller kultur er produkter 

av en kultur. “Sang og musikk, språk, bedehus og edruskapsarbeid” reflekterer en 

kultur; de er ikke kultur i seg selv. Den norske kultur er den mentalitet som 

gir seg utslag i det vi til enhver tid gir uttrykk for, om det så er å male 

graffitti på T-banevogner, spise med kniv og gaffel, gå på ski i fjellet i 

Påsken eller gå i teater. Når så et samfunn skal “satse på kultur”, må det først 

legge til rette et grunnlag som gir impulser til å utvikle kloke og vise 

holdninger. Det aller, aller viktigste allmenne miljøet i vårt samfunn, der 

grunnlaget for kultur etableres, er skolen. Det å satse på kultur er først og 

fremst å satse på utdanning, fra barnehage til universitet, gjennom en bevisst, 

sterk og klok satsning på lærerutdanningen og forskning omkring utviklingen av 

læremidler og undervisningsplaner. Det er denne grobunnen som “avler” mennesker 

med kulturell bevissthet og som interesserer seg for det vi kaller de 

kvalitative sidene ved vårt samfunn og levemåte. Kulturministeren er ikke bare 

en “kunstminister” som skal ivareta samfunnets ulike kunstuttrykk og 

kunstnermiljøer. Det blir å fokusere på et begrenset spekter av kulturens 

produkter og ikke på kulturens kjerne – de tanker, vurderinger, prioriteringer, 

kvalitetsnormer, osv. som preger oss. En kulturbevisst politiker må kunne se hva 

som påvirker mennesker fra de er født til de dør; alle de impulser som i sum 

utgjør vår kultur og bidra til at det satses i dybden, der kulturbevissthet 

oppstår. Ellers blir politikeren kun en ren forvalter – forsåvidt en verdifull 

kompetanse i seg selv – men det vi først og fremst trenger som en soleklar 

egenskap hos våre topp-politikere, er en dypsindig innsikt i kulturbegrepet. 

Uansett hvilken sektor en politiker er satt til å ivareta, er arbeidets 

kvalitative nivå direkte proporsjonalt med dybden av innsikt i kulturbegrepet 

som arbeidet bygger på. 

Hvordan er det så vi “promoterer” begrepet kultur her i landet og bidrar til å 

underbygge en kulturell bevissthet? 

Om radiokanalen P2 og kultur

På TV og radio har vi kulturprogrammer, angivelig i motsetning til alle andre 

programmer som ikke er kultur, og vi har til og med “Kulturkanalen P2”, i 

motsetning til alle de andre radiokanalene, som da åpenbart ikke er 

kulturkanaler.

Jeg skriver her nå som komponist og kunstfagpedagog, og med synspunkter på 

kunst- og kulturformidling som ikke tar hensyn til budsjettrammer, interne 

målsettinger, eller andre kriterier som måtte ligge til grunn for programinnhold 

og -strategi, som f.eks. lytterundersøkelser eller krav om å måtte nå ut til en 

tenkt målgruppe. Vel, målgruppen er noe jeg har tenkt på. Jeg forutsetter at P2s 

målgruppe er folk som er kulturbevisste – men ikke nødvendigvis musikkbevisste. 

Med andre ord, jeg mener at P2 henvender seg til mennesker med en rimelig grad 

av interesse for et kvalitativt kultursamfunn, der bl.a. kunst, som sosial og 

kulturell faktor, har en naturlig plass, og at P2 har som primæroppgave å 

reflektere og formidle aspekter ved dette kvalitetssamfunnet på en seriøs og 

kompetent måte. Seriøs i den forstand at innholdet er ivaretatt med forståelse 

og respekt, og kompetent i den forstand at formidlingen er effektiv, samtidig 

som den oppfyller de kriterier som måtte ligge til grunn innen begrepet 

“journalistisk kvalitet”. 

Som nevnt tidligere, oppfatter jeg kultur mer som en mentalitet enn en konkret 

gjenstand eller begivenhet. Det som må være “kulturelt” ved P2, etter mitt syn, 

er holdningen til kanalens innhold, bl.a. musikk, om den så er klassisk eller 

annen. Jeg er ikke så opptatt av om P2 sender så og så mye av den klassiske 

vestlige konsertmusikken. Jeg er mer opptatt av at P2 sender, og profilere seg 

med, et bredt spekter av interessant og opplevelsesrik musikk, uavhengig av 

genre, stil, kulturtilhørighet eller andre kategorier, og at formidlingen av 

denne musikken er gjort på en seriøs og klok måte – på en kulturbevisst måte. 

Det er dette som burde kjennetegne P2, ikke innholdets angivelige sosiale eller 

kunstneriske status. Denne kulturen – denne holdningen – er noe jeg som legmann 

kan ta stilling til, uten den forståelsen for radioen som medium, og for 

journalistikk som fag, som P2 representerer. Jeg merker f.eks. en ukultur når et 

musikkstykke uten videre blir avbrutt av nyhetenes vignett eller at 

programlederens stemme kommer inn på en umotivert fade-out.

Om utdanning, estetiske fag og kultur 

Innen kunstfaglig utdanning skulle en tro at en bevissthet om kultur som begrep 

var helt oppe i dagen. Det viser seg derimot at denne bevisstheten ikke er mer 

synlig innen kunstfaglige miljøer enn innen andre utdanningsmiljøer, fra 

grunnskole til høyere profesjonsutdanning. Det å være kunstbevisst er ikke det 

samme som å være kulturbevisst, selv om f.eks. politikere oppfatter kunst som 

ensbetydende med kultur. 

Vi lever i en vitenskapelig tidsalder, med alt det som dette medfører av 

tenkemåter og forståelsesmodeller. Ikke minst er vår tilnærming til løsning av 

problemstillinger og læring generelt preget av at viten er det sentrale og at 

innsikt bare kan oppnås gjennom spesialisering av kunnskap og ferdighet. Denne 

holdningen bidrar til den sektoriseringen av det som betegnes som kultur og alt 

det andre som ikke er det, f.eks. at en kunstner formidler kultur mens en 

forretningsmann ikke gjør det. Som nevnt i den første epistelen, er inntrykket 

av norske politikeres oppfatning av kulturbegrepet preget av denne 

sektorholdningen. Spørsmålet er hvordan vi kan skape en grobunn for en mer 

fruktbar holdning til forståelsen av kulturbegrepet; at “å være kulturell” er 

noe mer enn å lese en skjønnlitterær bok eller å gå i Konserthuset og høre en 

symfoni av Beethoven. Her er det at en bevissthet om kunst; om kunstens vesen, 

funksjon og rolle i vårt samfunn, er et selvsagt utgangspunkt for å utvikle 

ettertankens terminologi og stimulere til refleksjon, noe som igjen vil 

overføres til andre fag og andre livserfaringer. Og det beste tidspunkt for å 

begynne å gi impulser til skapingen av en livslang, selvgenererende utvikling av 

nysgjerrighet og undring er naturligvis i begynnelsen av livet, for eksempel i 

grunnskolen. 

Det debatteres bl.a. om skolens rolle og funksjon og det settes spørsmålstegn 

ved f.eks. de såkalte estetiske fagenes omfang og berettigelse innen 

grunnskolen. Det argumenteres for at den estetiske dimensjonen må finnes, og de 

estetiske fagene følgelig er uunnværlige. Men det er sjelden spørsmål om hvordan 

ellers den estetiske dimensjonen skal finnes og ivaretas. Menes det virkelig at 

uten estetiske fag som sådan, så vil denne dimensjonen ikke være tilstede? Dette 

er et stort paradoks og en alvorlig falitterklæring. For det er jo det samme som 

å si at alle andre fag dreier seg kun om kunnskap og ferdighet. 

Grunnskolen derimot bør reflektere er at alle fag har en estetisk dimensjon, 

også de angivelig ikke-estetiske fag som, f.eks. de såkalte realfagene. Det er 

en myte at det bare er kunstfag alene som ivaretar estetisk tenkning. Løsningen 

ligger i hvordan kunnskaps- og ferdighetsfag er forvaltet og formidlet. Feilen 

er at de ses på som isolerte kunnskapspakker med egne kvalitetskriterier og egen 

nytteverdi; fag som kan læres og forstås uavhengig av hva den estetiske 

dimensjonen kan tilføre av fantasi og refleksjon. Det holder ikke bare å skylde 

på mangelen på forståelse for de estetiske fags verdi. Ved en ensidig 

argumentasjon om betydningen av isolerte estetiske fag, understrekes samtidig 

skillelinjen mellom disse fagene og de andre ikke-estetiske fagene. Dette mener 

jeg er svært uheldig. 

Alle fag må også settes i perspektiv til hverandre, og helst også i perspektiv 

til kreative tenkemåter og holdninger omkring vår tilværelse generelt. Hvis man 

ikke, gjennom undervisningen av estetiske såvel som ikke-estetiske fag, kan 

bevisstgjøre denne helhetsholdningen og vise at forståelsen av et enkeltfag 

betinger forståelsen av at ulike fag henger sammen og er avhengig av hverandre, 

avler det istedet dumhet og trangsyn, negative fordommer og reaksjonære 

holdninger. Det handler jo om å gjøre det vi kan for å stimulere nettopp til det 

motsatte. Formålet med de estetiske fagene i skolen er ikke først og fremst å 

skape små, flinke kunstnere, like lite som de ikke-estetiske fagene er ment å 

skulle skape spissfaglige genier. 

Undervisning av estetiske fag i grunnskolen er et middel og ikke et mål i seg 

selv. De estetiske fagenes hovedfunksjon må være å gi en utvidet forståelse av 

kunnskaps- og ferdighetsfagene, slik at disse kan knyttes til og settes i 

perspektiv til kreativ tenkning og reflekterte holdninger. Bare da vil skolen 

kunne sies å være “dannende”, i tillegg til å være kunnskapsformidlende. Det er 

ikke nok bare å innføre estetiske fag som sådan, som om de representerer en 

motsats til fagtilbudet ellers; en slags fargerik kuriositet midt opp i en 

ellers grå skolehverdag; en avstressende fritime. 

Evnen til refleksjon og ettertanke, den eneste av de menneskelige egenskaper som 

kan utvikle generell visdom og praktisk klokhet, er en ufravikelig nødvendighet 

innen all menneskelig virksomhet. Også innen de mest pragmatiske av yrker. Det 

er her den estetiske dimensjonen er så uunnværlig innen det vi en gang kalte 

“allmenndannelse”, med eller uten såkalte estetiske fag, (Dessuten er denne 

evnen også en ufravikelig nødvendighet for dem som måtte ønske å utdanne seg 

videre som kunstnere, etter allmennskolen.) 

Skyld heller på lærerutdanningen, enn på lærere, politikere, foreldre eller 

elever. Det er der nøkkelen ligger, i våre universiteter og høyskoler, der hvor 

grunnlaget legges for lærernes undervisnings- og fagkompetanse, og deres 

yrkesetiske forståelse. 

I Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen, L97, fins det en godt formulert 

intensjon om innholdet i det som nå omfattes av den nye fagbetegnelsen Kunst og 

håndverk. Av de momenter det legges særlig vekt på er “referanserammer for 

kulturell innsikt, grunnlag for identitet og respekt for nye og ukjente inntrykk 

og uttrykk” og “evne til å påvirke og prege sine omgivelser og sitt miljø”. Her 

er det f,eks, vektlagt samarbeid lærerne imellom, bl.a. ved temaorganisering av 

innhold og prosjektarbeid på tvers av fagene. Lærerne er også rådet til å ha “en 

kontinuerlig og kritisk refleksjon over og vurdering av kvaliteten på 

opplæringen” (sitat fra “Veiledning – L97, Kunst og håndverk”, punkt 2.2.4). Med 

andre ord kreves det en bred tverrfaglig estetisk kompetanse hos læreren innen 

det aktuelle estetiske faget og en raus tverrfaglig innsikt hos læreren innen de 

andre fagene som inngår i tema- og prosjektsamarbeidet. 

Det er bra at det nå er formulert en prisverdig intensjon om styrking av 

kulturdimensjonen i grunnskolen, men hvilke lærere er det som har denne brede 

estetiske kompetansen – kall det gjerne “kulturkompetanse” – til å forvalte 

denne intensjonen på en god måte? Hva slags fag er det lærerstudentene er 

tilbudt for å ivareta L97? Blir intensjonene i L97 virkelig fulgt opp av 

lærerutdanningsinstitusjonene? Har lærerutdanningsinstitusjonene de midler og 

den kapasiteten som skal til for å følge den opp? Hva er det som faktisk skjer, 

og har skjedd, i grunnskolen innen en plan som er innført for perioden 1996-99? 

Innen universitetene og høgskolene ellers må det som foregår av pedagogisk 

forskning og utdannelse også omfatte kunstfaglig forskning, slik at den 

etterlengtede estetiske dimensjonen kan bli en selvfølgelig komponent innen alle 

pedagogiske fagområder. Dette ville dessuten representere en positiv 

videreføring av Arne Næss´ kongstanke bak examen philisophicum, eller 

“forberedende”; en videreføring som ville kunne bidra til en klokere 

tilrettelagt allmennutdanning, som igjen vil skape et bedre rekrutteringsmiljø 

for den høyere utdannelsen. 

Det er helt på det rene at gode lærere utvikles også gjennom 

undervisningserfaring, men uten en grunnleggende forståelse av globalitet og 

sammenheng fagene imellom, hvilket også er estetikkens domene, vil lærerne bare 

fortsette med å videreformidle myten om de enkelte fagenes suverene autonomi. 

Det estetiske fagområdet isolert er et utmerket utgangspunkt for å forstå den 

globale tenkemåten som trengs, men det er lærerne, gjennom sin undervisning 

innen alle fagområder, som må vise hvilken relevans og overføringsverdi den 

estetiske dimensjonen representerer. Og det er politikerne og media som viser 

hvordan kulturell innsikt og estetisk bevissthet kommer til uttrykk i et 

kvalitetssamfunn; det er de som formidler den til enhver tid gjeldende holdning 

til kulturbegrepet slik den faktisk har manifistert seg!

From → Norwegian texts

Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: