Skip to content

Mot et helhetlig studietilbud?

March 2, 2013

Obese

 Innlegg på fellesdagen 13. april 2007, NMH

For temmelig nøyaktig et år siden, den 20. april, hadde vi en såkalt fagkritisk dag her på Musikkhøgskolen, hvor det handlet om nye utfordringer i den høyere musikkutdanningen. Jeg skrev umiddelbart etterpå et innlegg til debatt som ble publisert på skolens nettsider 5. mai. Debatten uteble totalt – men nå står jeg da her, på grunn av det jeg skrev den gang, og jeg er blitt bedt av rektor om å utdype den modellen jeg beskrev om en ny studiestruktur, bygget på en litt annen faglig fokus, eller kjerneområde.  Beskrivelsen av modellen har jeg spisset til med hensikt, for å vekke reaksjon. Og jeg gleder meg til å høre motargumentene, hvis de kommer, for gjennom dem tror jeg det blir avdekket verdifulle momenter innen det tankearbeidet vi har foran oss.

Dette er noe jeg vil ha sagt, før jeg går av med pensjon – eller dør – hva nå enn som inntrer først. Jeg var 30 år da jeg begynte å undervise her – nå er jeg 60 – og jeg tenker nå stadig oftere på skolens retning inn i et fremtidig samfunn som florerer av forskjellige musikalske uttrykk, i et mylder av genre og språk fra hele verden. Hvor lenge, tenkte jeg, skal og kan NMH ekslusivt hegne om de særegne fagene ved enkelte genre og stiluttrykk? Hvorfor er ett uttrykk oppfattet som hår i suppa hos et annet, og ikke som en naturlig ingrediens blant mange som beriker og styrker kvaliteten på denne suppa? – unnskyld uttrykket. For det er jo musikk det handler om – uten annet merkelapp enn at det er et kunstuttrykk på lik linje med andre kunstutrykk. NMHs kjerne må derfor etter min mening være musikk som kunst, riktignok avhengig av at den kommer til uttrykk gjennom et gitt språk, men kjernen i musikk finnes i alle av dens språk.  Det er som å studere et verbalt språk uten å omfatte tenkningen bak, hva det forteller og alt det som språket omfatter av kulturelle og personlige referanser.

NMH må og vil ubønnhørlig måtte stille seg stadig sterkere krav om å ivareta en bredde innen utøving, skaping og formidling av musikk, noe vi bare har sett antydningen av hittil. Hvordan NMH skal legge til rette et positivt momentum i riktig retning, innen spørsmål om studieinnhold og undervisningskompetanse, er en av de viktigste utfordringene vi står overfor.

Modellen vi har i dag, med ulike linjer i studieprogresjonen for hver genre, står ganske snart for fall. I sin ytterste konsekvens av en slik tendens vil NMH oppleve en økende sektorisering, med sterkere polarisering genrene imellom, inntil boblen sprekker og krav vil stilles til uavhengighet og egenrådig styring innen den enkelte studieretningen når det gjelder faglig innhold og økonomi. ”United we stand, divided we fall” er et velkjent slogan innen solidaritetstanken, og jeg synes derfor at kjernespørsmålet er sentralt. Uten at det i tillegg er en klar og sterk kjerne, med hovedtyngden i en definert fagfokusering som alle genre deler, vil NMHs studietilbud fragmenteres i stykker, for å sette det litt på spissen. Faglig fordypning og refleksjon omkring musikkens grunnleggende egenskaper som kunst er det første som vil gå tapt hvis ikke skolens studietilbud også ivaretar dette viktige fellesområdet.

Lysbilde01

Jeg vil foreslå en modell der musikk som kunst og fenomen står i sentrum, kall det ARENA 1, fristilt fra en ensidig tilknytning til en gitt stil eller genre. Denne kjernen i studietilbudet bør være å belyse musikks egenart som kunstform – altså ikke som vitenskap – men hvor det viktige er å utvikle innsikt hos studentene i bl.a. uttrykkets estetiske (sanselige), konseptuelle (idémessige), klanglige (lydlige), dynamiske (uttrykkskraft), kompositoriske (konstruksjon) og dramaturgiske (opplevelsesmessige) egenskaper, bl.a., uansett hvilket språk det formuleres gjennom. Det kan, for eksempel på det kompositoriske område, dreie seg om ulike motiviske utviklingsmodeller, grader av kontrast og balanse mellom elementer, strukturelle og gestiske modeller, o.a.. Det dramaturgiske handler bl.a. om den estetiske kompetansen som også mottagere må utvikle, om lytting og fortolkningsaspekter (hermeneutikk), om musikalsk retorikk,– om hvilke referanser som spiller opp hos den enkelte lytter i møte med ulik musikk, som med annen kunst. For å illustrere momenter innen denne felles kjernefagkretsen brukes eksempler fra all mulig musikk – og kunst ellers for dens saks skyld. I denne arenaen av fag åpnes det da også opp for impulser fra andre kunstdisipliner og fagområder. Det er her gruppeundervisningen finner sted.

I tillegg til denne solide kjernen av fellesfag er den like viktige gruppen med mer genre- og stilspesifikke fag, ARENA 2, hvor studenten gis anledning til å overføre, anvende og knytte den generelle innsikten fra Arena 1 til sitt eget uttrykk, om det så er folkemusikk, samtidsmusikk, jazz, pop, utenomeuropeisk musikk – eller klassisk vestlig kunstmusikk. Eller didaktiske og vitenskapelige fag. Det er her bl.a. den verdifulle individuelle veiledningen finner sted, enten det dreier seg om å spille et instrument, å komponere eller arbeide med musikkteoretiske disipliner.

På et tredje utøvende fagområde, ARENA 3, finns det ulike ensembler, som i stil og genre er både spesielle og blandet. Det er her samspill finner sted, fra solospill og kammerensembler til orkester.

Denne modellen om en likeverdig vekselfokusering mellom musikk som fenomen og kunstart på den ene siden, og musikk som personlig utøvende og skapende uttrykk på den andre, er en forutsetning i møte med morgendagens musikalske mangfoldighet. Den samlede undervisningskompetansen som kreves for å ivareta fagtilbudet innen Arena 1 og 2 er nok ikke fullverdig tilstede i dag, men den kan bli det i nær fremtid. Det betinger bl.a. en musiker- og lærerutdanning som sørger for det, slik at ved det store lærergenerasjonsskiftet som vil skje ved NMH innen de nærmeste 10 – 15 årene, nå 9 – 14, vil det kunne rekrutteres en ny generasjon med lærere til et nytt dyktig og relevant musikk- og kunstfaglig lærerkollegium. Og det kan vi gjøre noe med nå.

Dette var essensen i mitt debattinnlegg på NMHs nettsider i fjor. Jeg skal nå prøve å utdype noen momenter i en slik tankemodell.

Innen Arena III, men også for en stor del innen Arena II – altså innen hhv samspill og individuell veiledning – er Musikkhøgskolens tilbud uten tvil ivaretatt på et veldig høyt internasjonalt nivå. Vi utdanner musikere, komponister og pedagoger som stadig gjør seg utrolig positivt bemerket. Og innen de teoretiske fagtilbudene vi har i dag, som ville kunne tenkes innen et Arena I omfang, er tilbudet like solid.

Det jeg oppfatter som et tankekors har selvsagt ikke noe med nivået på den eksisterende undervisningen å gjøre, men på den faglige fokus som det nåværende fagtilbudet utgjør. Stadig er for eksempel vårt visuelle musikalske verktøy basert på det notesystemet som den salige Guido d’Arezzo bidro til å utvikle for tusen år siden!  Dagens elektro-akustiske, eller akusmatiske, lydmalerier er kanskje drøyt å trekke inn i denne sammenheng, men det er i alle fall helt på det rene at slik abstrakt musikk vanskelig lar seg representere med g-nøkkel og 8.-deler. Men det samme gjelder også for mye annen musikk i vår samtid – innen den improviserte musikken, innen mye av norsk folkemusikk og innen andre ikke-europeiske kulturers musikalske uttrykk, for å nevne noe. Vi blir fra all hold minnet om at musikk handler om så mye mer enn hva Guidos noter kan illustrere. Samtidig vet vi at den musikken som noter hittil har vært brukt til å illustrere også handler om mye mer enn det notene viser, og at gode musikere tilfører musikken et fullverdig uttrykk gjennom intuitivt mentalt og følelsesmessig engasjement, en høy grad av kunstnerisk innsikt, klok interpretasjon og en overbevisende instrumental ferdighet. Mesteparten av den musikken vi hører finnes mellom notelinjene.

Tankekorset oppstår når denne kunstnerkompetansen tenkes overført til annen musikk enn den som er nedtegnet i noter. Eller annen kunst. Da kreves det en tenkning som er løsrevet fra et gitt uttrykk, hvor begrepet faglig innsikt må baseres på en bredere referanse enn det gitte uttrykkes omfang. En liten analogi her, på det neste bildet.

Lysbilde03

Her er fem terminologinivåer illustrert, fra det smale fagspesifikke på nivå 1 til det brede almene nivå 5, lest nedenfra. Alle nivåene krever en viss kodefortrolighet og kunnskap, i dette tilfellet fra det komposisjonsfaglige til det rent almenspråklige. Det de alle har som et felles krav, er evnen til tenkning og bruk av tenkningens terminologi – til å dikte seg til en forståelse som deles med en eller flere av andre, slik at betingelsen for kommunikasjon er tilstede på en tilfredsstillende måte.

Spørsmålet er hvordan vi forstår vår forståelse av musikkens terminologi.

Lysbilde04

Her ser vi en tenkt modell av et kunstverks ”liv” – fra unnfangelse til opplevelse. Jeg skal ikke dra gjennom hver fase, men bare antyde at hver fase knytter seg opp mot en rekke relevante fagområder, både av kunstfaglig og vitenskapelig art. På et vis illustrerer den hvilke faser som normalt ikke omfattes innen norsk kunstfaglig utdanning.

De rød pilene avgrenser et område fra ca kl 14 til 18, som utgjør relativt håndfaste fagfelt, de som har å gjøre med kunnskap om materialet, hvordan materialet beskrives og håndteres i komponeringsprosessen, og alt som inngår i formidlingen av verket. For musikkens del handler det først og fremst om kunnskap om tonematerialet, innsikt i de ulike musikkverkenes oppbygning, gjennom auditiv erfaring og teoretisk analyse, frem til innstudering og fremføringen. Det omfatter også kontekstuelle forhold som historie, kultur og fortolkningsaspekter. Her finner vi hovedtyngden av de fagene som NMH tilbyr.

Fagfeltene utenfor er omtrent fraværende. Det gjelder den konseptuelle delen mellom 12 og 14, som anses som for tåkete og privat, og delen mellom 18 og 24, som ligger innen opplevelsens domene – det som blant annet omfatter det vi kaller estetisk kompetanse – som anses som mottagerens område, ikke kunstnerens. Og derved ikke NMHs ansvarsområde.

Lysbilde05

I en videre utdyping av mitt debattinnlegg vil jeg bare antyde en innfallsvinkel som jeg som lærer anvender, som sikkert en av mange mulige farbare veier inn i denne ubegripelige materien. Innen kunstfag er det selve verket som er utgangspunktet, enten det er den klingende musikken, et maleri eller skulptur, en scenisk forestilling eller en roman. Illustrasjonen viser det jeg legger frem som en argumentasjonsmodell – et utgangspunkt for diskusjon og videre tenkning. Den viser en fremstilling av fire aspekter: Verket som hhv materiale, som uttrykk, som idé og som opplevelse.

Veldig kort fortalt –

Innsikt i verkets kompositoriske kvaliteter handler blant annet om alt fra hvilke  grader av kontrast og balanse som er tilstede mellom elementene, og til detaljert analyse av elementenes enkelte bestanddeler alene – dets materialitet, om du vil.

Det dreier seg som regel om verkets objektive egenskaper.

Innsikt i verkets kommunikative egenskaper – hvis det er snakk om musikk eller scenisk kunst – går direkte på den utøvende biten, hvordan det formidles på en optimal måte ut fra alt fra verkets uttrykksmessige og retoriske potensial til utøverens evne til innlevelse og uttrykk. Det handler bl.a. om å åpne opp for engasjement hos mottager gjennom et troverdig og integritetsfullt uttrykk.

Innsikt i verkets dramaturgiske kvaliteter handler blant annet om mottagerens smak og behag, om en bevisstgjøring av de referansene som spiller opp hos mottageren, enten de er private, personlige, kulturbetinget eller konseptuelle. Det dreier seg som regel om verkets subjektive egenskaper.

Innsikt i verkets konseptuelle kvaliteter handler om hvilke idémessige hensikter som ligger bak, både den som kunstneren har i sitt stille sinn og den som selve verket forteller, så å si om seg selv, uavhengig av hvilke kunstneriske ambisjoner kunstneren kan ha hatt.

Når vi ser hva dette omfatter av tilstøtende fagområder begynner det å tegne seg en helhet som NMH umulig kan og bør dekke på en fullverdig måte. Men en bredere oversikt over dette materiale vil gi oss et bedre grunnlag for å sette sammen et studietilbud som åpner opp en bevissthet hos studentene at det finns mer og inspirere dem til å utvikle seg videre mot en helhetlig innsikt. Det er vel kanskje det viktigste vi kan bidra med som lærere – at studentene gis impulser til egenutvikling ut fra egne forutsetninger. Etter eksamen er den enkelte student sin egen lærer – for resten av sitt liv. Spørsmålet er hvordan NMH kan legge grunnlaget til rette for at dette skal kunne skje.

MEN – det er et moment som ikke ble tatt opp direkte på møtet innen de foreslåtte temaområder på Temadagen 23. mars, og det dreier seg om NMH’s rolle og funksjon i et bredere perspektiv enn innenfor skolens fire vegger. Her ligger det premisser vi også må ta hensyn til i utformingen av nye studiestrukturer.

Lysbilde06

Som i et ”økosystem” er NMH som utdanningsinstitusjon, en kultur- og sosialpolitisk komponent, et nødvendig ledd i en større sammenheng. ”Økosystemet” fungerer som kjent som en enhet i et organisk samspill mellom de ulike komponentene i systemet. Det dreier seg i denne forbindelse om:

1)   Det vertikale perspektivet

NMH’s rolle og funksjon for individet innen et helhetlig utdannings- og yrkesperspektiv i Norge, fra 6 til 67.

2)   Det horisontale perspektivet

NMH’s rolle og funksjon som kunstfaglig høyskole, i relasjon til andre tilsvarende utdanningsinstitusjoner nasjonalt og internasjonalt.

Om det vertikale perspektivet

Vi refererer ofte til eksisterende rekrutteringsmiljøer når diskusjonen handler om potensielle søkere til opptak ved NMH. Hvilke forutsetninger og krav stiller vi til å kvalifisere til opptak, og hvordan står dette i forhold til de muligheter som søkere har innen sine respektive miljøer å imøtekomme vårt forlangende. Her snakker vi om den offentlige skolen, om kulturskoler, privatundervisning, og det almenne kunst- og kulturmiljøet som omgir og former unge mennesker.

I den andre enden av studiet slippes studenten ut i et arbeidsmarked som også må stå i forhold til den kompetansen vi som skole ønsker å utvikle.

Spørsmålet er i hvilken grad vi samtidig kan bidra til en utvikling av samfunnet i et før-og-etter-perspektiv som er forenelig med den utviklingen vi ønsker internt.

Om det horisontale perspektivet

Det ligger ganske åpenbart i kortene at i en fremtidig utdanningsstruktur skal studenter kunne forfølge et målrettet studium ved å studere på flere skoler, både her i Norge og internasjonalt. Altså må de respektive studiene koordineres i innhold og nivå så studenten ikke behøver å måtte ta studieår om igjen. Det er et ”ekvivalens-spørsmål” – om i hvilken grad vårt studietilbud er kompatibelt med andre skolers tilbud på samme nivå.

Hvis NMH tenker nytt og progressivt når det gjelder studieinnhold og form, er det helt avgjørende at vi ikke samtidig spiller oss selv ut over sidelinjen. Vi kan oppleve at vi blir så unike at vår funksjon innen de nevnte perspektivene blir svekket, selv om studiet i seg selv er aldri så berikende for den enkelte studentens utvikling som dyktig og klok musiker.

Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: