Skip to content

Om kulturbevissthet – og det umulige kvalitetsbegrepet

February 3, 2013

Foredrag ved NMI-seminaret 26. april 2001 av Bjørn Kruse

109_0909_2
Jeg er blitt oppfordret, eller skal jeg si utfordret, til å kaste inn noen refleksjoner omkring det umulige kvalitetsbegrepet, ut fra følgende spørsmål:

Er kvalitet en egenskap som transcenderer genre og stil?

Finnes det kvalitetskriterier som kan gjøres gjeldende for all musikk?

Og – hvordan kan NMI bidra til at negative myter omkring kvalitetsbegrepets gyldighet for ulike musikalske uttrykk brytes ned, slik at hver genre og stil får fremstå som fullverdig – og ikke mindreverdig musikk?

Hva er det som skjer når vi opplever musikk? Eller kunst? Eller noe annet i det hele tatt? Ifølge en fortolkningsteori basert på moderne hermeneutikk, vil vår opplevelse av noe, i vårt tilfelle musikk, kunne beskrives ut de referanser vil anvender for å begripe opplevelsen av den, eller gi uttrykk for en bedømmelse av den, slik som f.eks. anmelderen gjør. Disse referansene klassifiseres gjerne i fire kategorier:

Referanse 1: Vi “forstår” musikken ut fra konvensjoner – eller vedtatte normer – om hva som er god eller dårlig musikk. Vi måler vår opplevelse ut fra et sett med estetiske preferanser som er formet ut fra en kulturbetinget kontekst. Dette har bl.a. med stil og genre å gjøre. Kvalitet her ses i perspektiv til definerte kriterier. Musikk som bryter med disse kriteriene betegnes som mer eller mindre dårlig.

Referanse 2: Vi bedømmer musikken ut fra hvorvidt den etter vår oppfatning oppfyller komponistens – og gjerne også utøverens – intensjon. Altså, uavhengig av konvensjonelle referanser. Denne intensjonen kan foreligge som en slags skriftlig programnotis, der komponisten redegjør for sin intensjon.Eller det kan være en kunstnerisk intensjon slik den oppfattes og formidles gjennom selve musikken. Her knyttes kvalitetsbegrepet til kunstnerisk egenvilje og integritet. Musikk som famler i sitt uttrykk og er uklar i sin intensjonelle karakter blir regnet som mer eller mindre vellykket. Altså av mindreverdig kvalitet.

Referanse 3: Vi vurderer musikken ut fra vår egen personlige, eller kanskje også private referanse, uavhengig av konvensjoner, og uavhengig av komponistens intensjon. Hvis jeg liker musikken, og den gir meg en fin opplevelse, er det god musikk. Musikk som ikke henvender seg til meg personlig er dårlig musikk. Selv om den oppfyller gjeldende krav til kvalitet når det gjelder konvensjonelle normer eller kunstneriske intensjoner.

Referanse 4: Musikken handler faktsisk bare om seg selv, uavhengig av hva jeg mener, uavhengig av hva komponisten kan ha ment og uavhengig av hva konvensjonene skulle tilsi. Alle de kriterier som måtte finnes for musikkens kvalitet ligger i musikken selv og er ikke avhengig av utenforliggende forhold – den er kontekstuavhengig – helt autonom. Det handler om strukturell og uttrykksmessig fullkommenhet på egne premisser. Den er “sann” eller “ikke sann”, om du vil. Juger den om seg selv er den dårlig.

Denne siste referansen er like utopisk alene som den første er det – eller de andre, for den saks skyld. Fordi vi anvender selvsagt alle disse fire referansene i en herlig sammenblanding av personlige og felles erfaringer. Intuisjon og kunnskap smelter sammen og opplevelsen gir impulser til både følelsesmessige reaksjoner og intellektuelle refleksjoner. Fordi vi tross alt er mennesker alle sammen. Enten vi dyrker den ene eller andre av genre og stil vil kriterier for kvalitet ligge innen alle fire av disse referanseområdene. Når noen hevder at visse kriterier er mer verdige innen en stil enn en annen, så er dette et uttrykk for hovmod. Hvis de hevder at en referanse ikke gjelder for en genre, men for en annen, så er det et uttrykk for dumhet.

Denne typen refleksjon omkring kvalitetsbegrepet er vel og bra, og jeg tror ikke at komponister og utøvere dyrker nedlatende fordommer om andre musikkuttrykk enn den de selv representerer. En diskusjon om estetiske ståsteder og preferanser er nødvendig, for de er i stadig endring og utvikling, ikke minst fordi vi utsettes for et stadig bredere spekter av musikk og impulsene beriker våre referanser. Det er estetikkens vesen – den er ikke absolutt, men i høyeste grad relativ.

En annen side ved kvalitetsbegrepet som er vel så viktig å bevisstgjøre, har med kulturbegrepet å gjøre, og hvordan dette begrepet er forvaltet i dette landet. For musikk, og all kunst, er produkt av en kultur. Her kommer formidleren inn i bildet, f.eks. NMI. Formidleren reflekterer en kultur i sin formidling av kunst. Men hvem formidler forståelse av kulturbegrepet? Og er den forståelsen som folk flest har av kultur lik den kultur som kunstformidlere som NMI hviler på? Det tror jeg ikke.

Her skal jeg nå berøre tre institusjoner i vårt samfunn som på en avgjørende måte bærer fram en holdning til kulturbegrepet, en holdning som igjen påvirker kvalitetsbegrepet i forbindelse med kunstneriske uttrykk. Den første er det politiske miljø, den andre er media, representert her ved NRK, og den tredje er skolene.

Om politikere og kultur

For en stund siden var det i et oppslag i en av våre største aviser der det ble fokusert på hvordan enkelte representanter for de ulike politiske partiene her i landet tolker og gir uttrykk for begrepet kultur. Det er ikke ofte det forekommer en sidestilling av uttalelser om kultur fra de fem største partiene samtidig. Det er sjeldent nok å høre et enkelt parti redegjøre for sitt kulturprogram, annet enn i kommentarform.

Selv om oppslaget i denne avisen også var kortfattet, var budskapet mellom linjene ikke overraskende. Den milde sarkasmen fra journalisten var treffende og vel fortjent; det er og blir underlig at kultur prioriteres så lavt, samtidig som det fra politikerhold til stadighet understrekes hvor veldig viktig det er med kultur.

Men at politikere på høyeste nivå får seg til å representere en så ensidig, om ikke enfoldig, holdning til kulturbegrepet som det her kom til uttrykk er tragisk. Det er foruroligende at den norske politikerstand tilsynelatende ikke har reflektert over hva begrepet egentlig betyr, annet enn spontant å gripe til den mest umiddelbare og enkle forståelsen om at kultur stort sett er ensbetydende med aktiviteter som folk bedriver på sin fritid. Kultur er hos politikerne f.eks. noe så konkret som “sang og musikk, språk, bedehus og edruskapsarbeid” (KrF). eller at en forestilling med diverse populære artister betegnes som “kulturmønstring” og revy som “levende kultur” (Sp). Fremskrittspartiet mener kultur kan klare seg selv, mens Høyre, overraskende nok, representert ved Kristin Kron Devold i denne artikkelen, var det eneste partiet som berørte en rimelig innsiktsfull holdning til begrepet kultur, uten at jeg synes det er et særlig naturlig kjennetegn ved dette partiet ellers.

Tendensen som bekreftes i artikkelen er den stadig oftere bruken av ordet kultur som en betegnelse på en aktivitet, gjenstand eller fenomen utenfor oss selv. Politikere kan si f.eks. at “… vi bruker mer tid og penger på kultur enn tidligere” (kultur kan altså kjøpes?), og at “Folk har et sterkt ønske om kulturtilbud.” (kultur er altså et tilbud?). Med andre ord, kultur er en type ting, i motsetning til andre ting som ikke er kultur. Jeg har hittil ikke berørt den åpenbare tolkningsmessig todeling, som alltid vil komme til uttrykk i en offentlig diskurs omkring kultur, der begrepet i det ene øyeblikk brukes i snever forstand om “kunst” (alle kunstuttrykk), eller “det som har med kunst å gjøre”, for i neste øyeblikk å betegne alt som har med norsk sedvane å gjøre. At ikke dette forholdet er avklart er et mysterium for dem som arbeider innen det kunstfaglige området. Et resultat av en slik lettsindig tolkning av kulturbegrepet er f.eks. at innen det som staten betegner som den såkalte kultursektor er ikke utdanning tatt med! Vi har en minister for kultur og en annen for utdanning. Rent kulturelt er det uforståelig at kulturministerens domene ikke omfatter en så grunnleggende kulturfaktor som offentlig utdanning utgjør.

I 1871 formulerte den engelske sosialantropologen Sir Edward Burnett Tylor en definisjon på begrepet kultur som er blitt klassisk: “Kultur, eller sivilisasjon […] er den kompliserte helhet som omfatter kunnskap, trosforestillinger, kunst, lovregler, skikk og bruk, og alle andre ferdigheter og vaner mennesket har ervervet seg som medlem av et samfunn.” Kultur er med andre ord noe alle mennesker representerer; vi representerer alle den kulturelle bevisstheten som kjennetegner vårt samfunn, enten kulturen kalles høy eller lav, smal eller bred, vulgær
eller fin. Kultur er en mentalitet – en holdning til tilværelsen, til omgivelsene, til andre mennesker og til oss selv.

Det som norske politikere kaller kultur er produkter av en kultur. “Sang og musikk, språk, bedehus og edruskapsarbeid”, som Krf formulerer det, reflekterer en kultur; det er ikke kultur i seg selv. Den norske kultur er den mentalitet som gir seg utslag i det vi til enhver tid gir uttrykk for, om det så er å male graffitti på T-banevogner, spise med kniv og gaffel, gå på ski i fjellet i Påsken eller gå i teater.

Når så et samfunn skal “satse på kultur”, må det først legge til rette et grunnlag som gir impulser til å utvikle kloke og vise holdninger. Det aller, aller viktigste allmenne miljøet i vårt samfunn, der grunnlaget for kultur etableres, er skolen. Det å satse på kultur er først og fremst å satse på utdanning, fra barnehage til universitet, gjennom en bevisst, sterk og klok satsning på lærerutdanningen og forskning omkring utviklingen av læremidler og undervisningsplaner. Det er denne grobunnen som “avler” mennesker med kulturell bevissthet og som interesserer seg for det vi kaller de kvalitative sidene ved vårt samfunn og levemåte. Det er her musikkens lyttere skapes – de som skal diskutere musikkens kvaliteter – de som skal representere den estetiske kompetansen som vi som komponister og utøvere er så avhengig av.

Kulturministeren er ikke bare en “kunstminister” som skal ivareta samfunnets ulike kunstuttrykk og kunstnermiljøer. Det blir å fokusere på et begrenset spekter av kulturens produkter og ikke på kulturens kjerne – de tanker, vurderinger, prioriteringer, kvalitetsnormer, osv. som preger oss. En kulturbevisst politiker må kunne se hva som påvirker mennesker fra de er født til de dør; alle de impulser som i sum utgjør vår kultur, og bidra til at det satses i dybden, der kulturbevissthet oppstår. Ellers blir politikeren kun en ren forvalter – forsåvidt en verdifull kompetanse i seg selv – men det vi først og fremst trenger som en soleklar egenskap hos våre topp-politikere, er en dypsindig innsikt i kulturbegrepet. Uansett hvilken sektor en politiker er satt til å ivareta, er arbeidets kvalitative nivå direkte proporsjonalt med dybden av innsikt i kulturbegrepet som arbeidet bygger på.

Refleksjon over P2

Hvordan er det så vi “promoterer” begrepet kultur her i landet og bidrar til å underbygge en kulturell bevissthet? Jo, gjennom media. Her en liten refleksjon om radiokanalen P2 og deres formidling og forvalting av kultur.

På TV og radio har vi kulturprogrammer, angivelig i motsetning til alle andre programmer som ikke er kultur, og vi har altså til og med “Kulturkanalen P2”, i motsetning til alle de andre radiokanalene, som da åpenbart ikke er kulturkanaler.

Jeg skriver her nå som komponist og kunstfagpedagog, og med synspunkter på kunst- og kulturformidling som ikke tar hensyn til budsjettrammer, interne målsettinger, eller andre kriterier som måtte ligge til grunn for programinnhold og -strategi, som f.eks. lytterundersøkelser eller krav om å måtte nå ut til en tenkt målgruppe.

Vel, målgruppen er noe jeg har tenkt på. Jeg forutsetter at P2s målgruppe er folk som er kulturbevisste – men ikke nødvendigvis musikkbevisste. Med andre ord, jeg mener at P2 henvender seg til mennesker med en rimelig grad av interesse for et kvalitativt kultursamfunn, der bl.a. kunst, som sosial og kulturell faktor, har en naturlig plass, og at P2 har som primæroppgave å reflektere og formidle aspekter ved dette kvalitetssamfunnet på en seriøs og kompetent måte. Seriøs i den forstand at innholdet er ivaretatt med forståelse og respekt, og kompetent i den forstand at formidlingen er effektiv, samtidig som den oppfyller de kriterier som måtte ligge til grunn innen begrepet “journalistisk kvalitet”.

Som nevnt tidligere, oppfatter jeg kultur mer som en mentalitet enn en konkret gjenstand eller begivenhet. Det som må være “kulturelt” ved P2, etter mitt syn, er holdningen til kanalens innhold, bl.a. musikk, om den så er klassisk eller annen. Jeg er ikke så opptatt av om P2 sender så og så mye av den klassiske vestlige konsertmusikken. Jeg er mer opptatt av at P2 sender, og profilerer seg med, et bredt spekter av interessant og opplevelsesrik musikk, uavhengig av genre, stil, kulturtilhørighet eller andre kategorier, og at formidlingen av denne musikken er gjort på
en seriøs og klok måte – på en kulturbevisst måte. Det er dette som burde kjennetegne musikken i P2, ikke innholdets angivelige sosiale eller kunstneriske status. Som jeg var inne på innledningsvis: en kvalitetsbevissthet om musikk er inkluderende, ikke ekskluderende.Jeg synes forøvrig at P2, under de rådende omstendigheter, gjør en fin jobb, bare så det er sagt!

Denne kulturen – denne sympatiske holdningen – er noe jeg som legmann kan ta stilling til, uten at jeg pretenderer å ha den forståelse for radioen som medium, og for journalistikk som fag, som P2 representerer. Jeg merker f.eks. en ukultur når et musikkstykke uten videre blir avbrutt av nyhetenes vignett eller at programlederens stemme kommer inn på en umotivert fade-out. Det er usympatisk og tankeløst, og bidrar ikke til å øke bevisstheten om at musikk har en kvalitet i det hele tatt, annet enn som noe man fyller stillhet med.

Om utdanning, estetiske fag og kultur

Innen kunstfaglig utdanning skulle en tro at en bevissthet om kultur som begrep var helt oppe i dagen. Det viser seg derimot at denne bevisstheten ikke er mer synlig innen kunstfaglige miljøer enn innen andre utdanningsmiljøer, fra grunnskole til høyere profesjonsutdanning. Det å være kunstbevisst er ikke det samme som å være kulturbevisst, selv om f.eks. politikere oppfatter kunst som ensbetydende med kultur.

Vi lever i en vitenskapelig tidsalder, med alt det som dette medfører av tenkemåter og forståelsesmodeller. Ikke minst er vår tilnærming til løsning av problemstillinger og læring generelt preget av at viten er det sentrale og at innsikt bare kan oppnås gjennom spesialisering av kunnskap og ferdighet. Denne holdningen bidrar til den sektoriseringen av det som betegnes som kultur og alt det andre som ikke er det, f.eks. at en kunstner formidler kultur mens en forretningsmann ikke gjør det. Som nevnt tidligere, er inntrykket av norske politikeres oppfatning av
kulturbegrepet preget av denne sektorholdningen.

Spørsmålet er hvordan vi kan skape en grobunn for en mer fruktbar holdning til forståelsen av kulturbegrepet; at “å være kulturell” er noe mer enn å lese en skjønnlitterær bok eller å gå i Konserthuset og høre en symfoni av Beethoven. Her er det at en bevissthet om kunst; om kunstens vesen, funksjon og rolle i vårt samfunn, er et selvsagt utgangspunkt for å utvikle ettertankens terminologi og stimulere til refleksjon, noe som igjen vil overføres til andre fag og andre livserfaringer. Og det beste tidspunkt for å begynne å gi impulser til skapingen av en livslang, selvgenererende utvikling av nysgjerrighet og undring er naturligvis i begynnelsen av livet, for eksempel i
grunnskolen.

Det debatteres bl.a. om skolens rolle og funksjon og det stilles spørsmål ved f.eks. de såkalte estetiske fagenes omfang og berettigelse innen grunnskolen. Det argumenteres for at den estetiske dimensjonen må finnes, og de estetiske fagene følgelig er uunnværlige. Og det lanseres reformer og kulturelle skolesekker. Men det er sjelden spørsmål om hvordan ellers den estetiske dimensjonen skal finnes og ivaretas. Menes det virkelig at uten estetiske fag som sådan, så vil denne dimensjonen ikke være tilstede? Må det virkelig finnes reformer og kultursekker for
at kulturbevissthet skal bestå i skolen?Dette er et stort paradoks og en alvorlig falitterklæring. For det er jo det samme som å si at alle andre fag dreier seg kun om kunnskap og ferdighet – altså ikke kultur.

Grunnskolen derimot bør reflektere er at alle fag har en estetisk dimensjon, også de angivelig ikke-estetiske fag som, f.eks. de såkalte realfagene. Det er en myte at det bare er kunstfag alene som ivaretar estetisk tenkning og som skaper en bevissthet om kunstnerisk kvalitet. Løsningen ligger i hvordan kunnskaps- og ferdighetsfag er forvaltet og formidlet. Feilen er at de ses på som isolerte kunnskapspakker med egne kvalitetskriterier og egen nytteverdi; fag som kan læres og forstås uavhengig av hva den estetiske dimensjonen kan tilføre av fantasi og refleksjon. Det holder ikke bare å skylde på mangelen på forståelse for de estetiske fags verdi. Ved en ensidig argumentasjon om betydningen av isolerte estetiske fag, understrekes samtidig skillelinjen mellom disse fagene og de andre ikke-estetiske fagene. Dette mener jeg er svært uheldig.

Alle fag må også settes i perspektiv til hverandre, og helst også i perspektiv til kreative tenkemåter og holdninger omkring vår tilværelse generelt. Hvis man ikke, gjennom undervisningen av estetiske såvel som ikke-estetiske fag, kan bevisstgjøre denne helhetsholdningen og vise at forståelsen av et enkeltfag betinger forståelsen av at ulike fag henger sammen og er avhengig av hverandre, avler det istedet dumhet og trangsyn, negative fordommer og reaksjonære holdninger. Det handler jo om å gjøre det vi kan for å stimulere nettopp til det motsatte. Formålet med de estetiske fagene i skolen er ikke først og fremst å skape små, flinke kunstnere, like lite som de ikke-estetiske fagene er ment å skulle skape spissfaglige genier.

Undervisning av estetiske fag i grunnskolen er et middel og ikke et mål i seg selv. De estetiske fagenes hovedfunksjon må være å gi en utvidet forståelse av kunnskaps- og ferdighetsfagene, slik at disse kan knyttes til og settes i perspektiv til kreativ tenkning og reflekterte holdninger. Bare da vil skolen kunne sies å være “dannende”, i tillegg til å være kunnskapsformidlende. Det er ikke nok bare å innføre estetiske fag som sådan, som om de representerer en motsats til fagtilbudet ellers; en slags fargerik kuriositet midt opp i en ellers grå skolehverdag; en avstressende fritime. Evnen til refleksjon og ettertanke, den eneste av de menneskelige egenskaper som kan utvikle generell visdom og praktisk klokhet, er en ufravikelig nødvendighet innen all menneskelig virksomhet. Også innen de mest pragmatiske av yrker. Det er her den estetiske dimensjonen er så uunnværlig innen det vi en gang kalte “allmenndannelse”, med eller uten såkalte estetiske fag, (Dessuten er denne evnen også en ufravikelig nødvendighet for dem som måtte ønske å utdanne seg videre som kunstnere, etter allmennskolen.)

Skyld heller på lærerutdanningen, enn på lærere, politikere, foreldre eller elever. Det er der nøkkelen ligger, i våre universiteter og høyskoler, der hvor grunnlaget legges for lærernes undervisnings- og fagkompetanse, og deres yrkesetiske forståelse.

Med andre ord kreves det en bred tverrfaglig estetisk kompetanse hos læreren innen det aktuelle estetiske faget og en raus tverrfaglig innsikt hos læreren innen de andre fagene.

Det er bra at det nå er formulert en prisverdig intensjon om styrking av kulturdimensjonen i grunnskolen, men hvilke lærere er det som har denne brede estetiske kompetansen – kall det gjerne “kulturkompetanse” – til å forvalte denne intensjonen på en god måte?

NMI som formidler av kulturbevissthet

Det estetiske fagområdet isolert er et utmerket utgangspunkt for å forstå den globale tenkemåten som trengs, men det er lærerne, gjennom sin undervisning innen alle fagområder, som må vise hvilken relevans og overføringsverdi den estetiske dimensjonen representerer. Og det er politikerne og media som viser hvordan kulturell innsikt og estetisk bevissthet kommer til uttrykk i et kvalitetssamfunn; det er de som formidler den til enhver tid gjeldende holdning til kulturbegrepet slik den faktisk har manifistert seg!

Her er NMI en viktig medvirkende faktor. Gjennom en fordomsfri, men kvalitetsbevisst, formidling av norsk musikk, i form av informasjon og veiledning, noter og partiturer, kan NMI vise vei til en kulturbevissthet som i neste omgang kommer hele musikkmiljøet til gode.

Utopisk? Jeg tror ikke det. Uansett vil NMI, samtidig med sin virksomhet i norsk musikks tjeneste, aldri kunne unngå også å formidle holdninger til norsk musikk. Og da er det kultur det er snakk om. Den må være åpen, inkluderende, og kvalitetsbevisst, slik vi ønsker kulturen i vår tilværelse skal være ellers.

Takk for meg.

Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: