Skip to content

Dialogen i det vi ser og hører

February 3, 2013

Invitasjon Albin Upp 2010

Fra utstillingsbooklet / Rommet og Tiden  (Galleri Albin Upp 1. – 18. sep. 2010)

We don’t see things as they are, 
we see them as we are. 
                                      – Anaïs Nin

Jeg innrømmer det gjerne: Det som driver meg til å komponere musikk og male bilder er en trang til å ville se selv hva jeg er – bakenfor det jeg bevisst vil være. Derfor lar jeg først intuisjonen råde gjennom spontan handling, som i lek, hvor tid blir til rom. I partituret improviserer jeg på samme måte fram klanger og figurasjoner. På lerretet lar jeg fargene flyte og stoffligheten oppstå og utvikle seg som det vil. Resultatet i begge tilfeller er at jeg etter hvert ser hendelser som sier meg noe. De appellerer til meg og ber meg ta tak i dem og bruke dem som kompositoriske elementer. I partituret bearbeider jeg disse motivene og lar dem gå i dialog med hverandre i et kompositorisk forløp innen en stram dramaturgi. På lerretet blokker jeg ut hendelsene og skaper en dans dem imellom innen et strengt rom av flater. Jeg vet aldri helt hva jeg får før musikken klinger og bildet er ferdig. Og da hører jeg og ser jeg noe som ligner på noe i meg selv. Jeg oppdager også uante ting. Det er det som gjør musikken og maleriet så spennende!

All opplevelse, etter min mening, innebærer dialog – den som oppstår når du fascineres av lysspillet i et arkitektonisk rom, en transformerende klang i et orkesterverk eller fargemagien i et abstrakt maleri. I en videre forstand skjer det samme uansett hva du sanser i tilværelsen. Du går inn i en dialog mellom det du sanser og det du er – dine erfaringer og innsikter, kunnskaper og holdninger, og de dype lag av din sjel.

I selve verket er det også en form for dialog som oppleves mellom de ulike kompositoriske elementene, men også mellom meg som kunstner og bildets egen materialitet. Felles for all dialog er improvisasjonens lek, hvor din tause kunnskap umiddelbart spiller opp og deltar i samspillet gjennom undring og refleksjon på den ene side, og din analytiske og ressonerende bevissthet på den andre.

Lingvisten og filosofen Mikhail Bakhtin betegner denne dialogiske situasjonen for polyfoni – hvilket jo også er et kjent begrep fra musikk, for eksempel når flere selvstendige melodier samtidig skaper en helhetlig, flerstemmig klangvev, eller tekstur. Som med Bakhtins litterære polyfoni oppstår det en samlet ’mening’ gjennom opplevelsen av samspillet mellom dialogelementene. For meg er dette definisjonen på en komposisjon, enten det dreier seg en roman, et byggverk, et maleri eller musikkverk!

Da arkitekten Renzo Piano (1937 – ) skulle tegne Romas nye konserthus innledet han arbeidet med samtaler med andre kunstnere (og vitenskapsmenn), bl.a. komponisten Luciano Berio (1925 – 2003). Samtalen er gjengitt i katalogen “Architettura & Musica”, utgitt ved innvielsen av bygget. Tema var arkitektur og musikk, naturlig nok, men på et nivå hvor likhetene mellom de to kunstartene fremsto som åpenbare og hvor de to kloke herrer delte innsikter som bare en slik interdisiplinær tenkning kan avdekke. På bakgrunn av samtalen, eller kanskje også under samtalens løp, laget Piano flere raske skisser, spontant og intuitivt, inspirert av Berios utlegninger om musikkens iboende dynamiske og gestiske egenskaper.

Fra den raske skissen gikk Renzo til verks med hele sin tyngde av arkitektonisk faglighet og erfaring og skapte en fantastisk original konsertarena – et overbevisende dokument på fruktbarheten av dialogen i kreativ tenkning mellom mage, hjerte og hode. Likheten mellom skissen og det ferdige byggverket er slående.

Denne evnen til å ville la intuisjon og tanke gå i dialog er improvisasjonens essens, hvor umiddelbare impulser som oppstår i øyeblikkenes flyktige gang blir strukturert og formet i tid og rom, basert på hva som henger igjen i det som har vært og det som kan tenkes å komme. Dialogen spiller ikke opp bare i den skapende prosessen mellom hode, hjerte og mage hos kunstneren, men også mellom kunstner og verket, og endelig mellom verket og mottageren. Denne dialogiske dynamismen mener jeg er tilstede ved all kunst, fra verket blir unnfanget som idé til det er opplevd og fordøyd.

Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: