bjornkruse.com

“Bak notene”, i Glasshuset, 21. januar 2016

ved Bjørn Kruse

Et lyn – Plutselig midt i rommet

stirrer du inn i et ansikt

som suger deg ut av deg selv …

Flakkende trekk i tomme luften

Du synes du ser hvelvenes

vokter stå der med glødende øyne

Med svarte lynende funklende klær

river han en nerve ut

av tiden og slår den mot mørket

Nei, det var bare speilet du så

Du fanget et kort sekund

– i et lynglimt – ditt eget blikk …

Stein Mehren, PROMETHEUS,

fra samlingen Skjul og forvandling, 1990

Jeg vil gjerne, ved denne anledningen til å holde en kort ‘pre-concert talk’, si noe

som ikke står i programmet, et program som ellers inneholder fyldig informasjon

om dirigenten, solisten, Tchaikovskij, og meg selv. Det er personlig, det jeg vil si og det er viktig for meg å få sagt det.

Jeg mener at alle mennesker i bunn og grunn, til enhver tid, er i sitt uttrykk summen av sine erfaringer og opplevelser. Ikke bare fra en livstid som har vært, men også i et livs øyeblikk som er, i ethvert nå, som når du fanger ditt eget blikk i speilet og du oppdager at det er deg selv du ser. Like sikkert er det også at vi i vårt nåtidige uttrykk, for å si det sånn, er summen av våre håp og forventninger om det som skal komme.

Tittelen på det første verket dere skal få høre ikveld, er altså CHRONOTOPE, og i den forstand forstås det som et begrep som språkfilosofen Mikhail Bahktin benyttet for å betegne hvordan forestillinger om tid og rom (chronos og topos) oppstår i språk og oppleves i samtale. Jeg synes begrepet også kan anvendes på musikk og musikalsk opplevelse, hvor minnet om noe som umiddelbart var, og forventningen om noe som umiddelbart kommer, fyller og beriker det lyttende øyeblikket. Musikk skaper sin egen kronotopi idet den fremføres. Nu’et er en kronotop, fyllt og farget av fortid, nåtid og fremtid.

Verket er tilegnet min kone, musikkterapeut og forsker, Karette Stensæth. Hun skrev om Bakhtin i sin doktoravhandling Musical Answerability, hvor Bakhtins dialogiske modell skaper forståelse for deltagelsen i det levende nu’et, det som rommer alt det som den enkelte part bærer med seg inn i dialogen av tidligere erfaringer, forventninger om fremtid og tilstedeværelse i det musikalske nå.

Jeg har lite lyst til å bruke dette korte kvarteret jeg er tildelt nå, på å snakke om hvordan jeg tenker og skriver når jeg komponerer min musikk. Jeg synes det er mer relevant å si litt om hvordan jeg forestiller meg at musikken oppleves. Om hvordan vi alle her, som lyttende deltagere, og for all del også jeg!, er med på en reise i verkets klanglige landskap som solisten Fredrik Fors, dirigenten Han-Na Chang og Oslo Filharmoniske Orkester tilbyr og inviterer oss inn til. Verket er forøvrog i tre satser. Det står heller ikke i programmet.

Jeg har aldri vært opptatt av å skrive musikk for at den skal være ‘interessant’, i den forstand at den skal vekke interesse som et gjeldende uttrykk, innenfor et avgrenset fagmiljø, som et bidrag til en pågående tidsaktuell estetisk diskurs, slik at verket skal kunne autoriseres eller finnes gyldig som en (god eller dårlig) representasjon for tenkningen som kjennetegner et definert samtidskunstmiljø. Noen få klarer å transcendere slike estetiske normer og likevel fremstå som en integritetsfull og personlig kunstner. Ære være dem for det. For det er forferdelig vanskelig. Men etter min erfaring etter 40 år som lærer og veileder av komposisjonsstudenter, er det mange som føler at de ikke strekker til og ikke makter å oppfylle de krav og forventninger som miljøet stiller. Dermed går det jo på ens egen selvfølelse løs. På ens egen persona. En tung grunn til at komponister ønsker å gjøre seg positivt gjeldende i et slikt krevende miljø er jo at det skal kunne gi anerkjennelse, trygghet og identitet på et personlig plan – ikke bare faglig og kunstnerisk. De som faller igjennom er kanskje de som ikke har en tillit til egen identitet å falle tilbake på, løsrevet fra ens virksomhet som komponist.

Den personlige identiteten vi bærer på og viser frem er mangesidig. Vi dikter oss til et bilde der vi grovt sett har fire personligheter – den vi ønsker å være, den vi tror vi er, den vi er, hvis den finns, og, ikke minst, den som andre opplever at vi er (og det siste er jo i antall det samme som antallet andre som møter oss).

Jeg prøver å gi uttrykk for det jeg kjenner lodder i en slags ubevisst ressurs hvor graden av opplevet ‘oppriktighet’ er et personlig kvalitetskriterium, noe jeg føler intuitivt er forankret i min egentlige ‘persona’, hva nå den enn måtte være. Jeg ønsker ikke å hvile mine skapende referanser i en kunnskapsbase hvor graden av interesse er et kvalitetskriterium. For å bli oppfattet som troverdig som komponist vil det for meg handle om å uttrykke en personlig egenart og integritet i min musikk. Det tror jeg at alle komponister ønsker. Det er ikke dermed sagt at min musikk er bedre egnet til psykoanalyse enn teorianalyse, selv om jeg synes begge tilnærminger ville være fascinerende å kjenne til. Men for meg, ubeskjedent sagt, er det klart at musikkens klanglige, gestiske, dynamiske karakter, kort sagt dens musiske kroppslighet og plastisitet, er et mer relevant uttrykk for meg som komponist enn de kompositoriske teknikkene jeg måtte ha brukt for å uttrykke det.

Det som er spennende, om ikke rent angstfylt, ved å være tilstede, som nå i kveld, på en uroppføring av eget verk, er ikke bare selv å oppleve, og få bekreftet for meg selv, mine egne erkjennede personlige særtrekk, for å fastslå om jeg “juger” eller ikke. At verket tjener som et ‘prometheus speil’ som i Mehrens dikt, en plutselig refleksjon som tilbyr et kort glimt av utilslørt ego der og da (altså i nåværende forstand som ‘her og nå’, dvs i kronotopisk forstand). Men det er nærmest med en angstfyllt spenning samtidig å kjenne på at dere, og jeg sammen med dere, vil komme til å lese i verket de særtrekk, for ikke å si de sære trekkene ved min personlighet som jeg selv ikke aner at jeg besitter. Og kanskje ikke selv ønsker å besitte.

Men mitt ønske er i høyeste grad også at musikken skal slå inn i den enkelte lytter og trigge gjenklang i en personlig referanse hos hver og en. At dere også skal oppleve det blikket i speilet, dette glimtet av et mer eller mindre skjult selvbilde.

Da Tsjaikovskij skrev sin 5. symfoni var han rimelig fornøyd da han nærmet seg slutten av arbeidet. Han skriver i et brev, sitat, som jeg gjengir nå på engelsk:

“I am dreadfully anxious to prove not only to others, but also to myself, that I am not yet played out as a composer. . . . The beginning was difficult; – now, however, inspiration seems to have come. . . . I have to squeeze it from my dulled brain. . . . It seems to me that I have not blundered, that it has turned out well.”

Han anerkjente kanskje at det oppfylte å uttrykke noe oppriktig personlig og integritetsfullt. Men etter uroppføringen fikk verket dårlig mottagelse hos kritikere i hans samtid, og Tsjaikovskij mistet troen på at det var så vellykket. Det rimer jo godt med at han skal ha sagt noe i retning av følgende om sitt eget liv: “Å angre på fortiden og håpe om fremtiden, og aldri å være tilfreds med nåtiden: det er det jeg gjør hele mitt liv” Dette var altså Tsjaikovskijs eksistensielle kronotop – i den forstand at denne holdningen åpenbart utgjorde et sted i tiden der hans personlige kvalitetskriterier dominerte og ble en selvjustis, på tross av, men kanskje også på grunn av, ytre sosiale konvensjoner og forventninger om å oppfylle rådende estetiske idealer i hans samtid, de som ble voktet av hans kritikere, og som ble brukt som målestokk for en bedømming av verkets kvalitet og gyldighet. I ettertid er derimot Tchaikovskijs 5. symfoni blitt en berettiget klassiker og et viktig springbrett for OFO i prosessen på 1980-tallet med å etablere orkestret internasjonalt, i hendene på Mariss Jansons.

Dirigenten ikveld, Han-Na Chang, har høstet superlativer, helt fra hun debuterte som solocellist som 12-åring, da hun i 1994 vant utøverprisen både som solist og som formidler av samtidsmusikk ved Rostropovich-konkurransen, og i de senere år som ettertraktet dirigent. I mitt møte med henne sammen med Fredrik Fors på en innledende prøve i forrige uke på et øverom, fikk jeg straks oppleve hennes overbevisende musikalske ethos. Hun dirigerte der og da hele konserten igjennom, bare med Fredrik på klarinett, mens hun sang fra partituret helt klokkeklart de sentrale linjene og figurasjonene som lå i orkestret. Det slo meg med en eneste gang at jeg kunne ikke ha bedt om en bedre dirigent for klarinettkonserten enn Han-Na Chang. Hun viste en utrolig energi og presisjon i det rytmiske drivet, og en intens tilstedeværelse i de romlige partiene i musikken.

Det samme kan sies om Fredrik Fors. Det overrasket meg ikke at jeg opplevde at solisten og dirigenten fant hverandre umiddelbart. Fredrik oppfyller alt jeg kunne ønske meg av en solist. Han har en blendende teknikk, og en vakker, lyrisk klang, og han forener begge disse egenskapene i et sterkt og intenst uttrykk som bærer verket videre utover min egen intensjon og gjør det også til sitt. En virkelig medskapende musiker!

Og det gjør sannerlig orkesteret også. Det er et stort privilegium å få verket fremført av et så enestående symfoniorkester som OFO. Ved første gjennomspilling på mandag hørte jeg med en gang at ikke bare var det full klaff mellom dirigent, solist og musikere, men at musikerne gjennom sitt engasjerende spill overbeviste meg umiddelbart om at dette skulle gå veldig bra – at fremføringen ville bli helt optimal. Heldigere kunne jeg ikke bli.

Jeg ønsker dere alle en god lytteopplevelse og takker for meg så langt.