Skip to content

Bjørn Kruse

 

BK2013

Born 1946 in London, England, but grew up in England, USA and Norway, with studies at UCLA, California, and The Norwegian Academy of Music in Oslo, receiving his BA (clarinet major) in 1975 and his Diploma in Composition two years later. Has taught at the academy since 1976, becoming professor of composition in 1997. He has written two books on jazz theory and one on composition and drama, “Thinking Art – composition and process” (not yet published in English)

Uten navn

Norwegian version: http://www.akademikaforlag.no/node/2123

DTK

Bjørn Kruse lectures extensively throughout Norway on the subject of interdisciplinary aesthetics, addressing students and educators within all expressions of art. The basic topic deals with concepts and models of understanding that all artists employ, and that this type of broad insight enriches the individual artist in his own discipline, as well as develops the aesthetical competence of all those who enjoy experiencing art, regardless of a particular expression. The lectures are offered in either the Norwegian or English language.

From teenage years, Bjørn Kruse was active for about 25 years as jazz musician (saxophone), composer/arranger, producer and studio musician within most areas of music, while teaching and composing preoccupied him more and more. His list of works now numbers more that 150, including compositions for choir, chamber ensembles, several concertos and orchestra works, and four operas, and his compositions are performed ever more often in Norway and abroad. His latest major work for stage was the opera “Den Grøne Riddaren” (“The Green Knight” / libretto by Paal-Helge Haugen), which was premiered in Kristiansand, Agder Teater, on March 10, 2004. Among prizes won may be mentioned the Fernseh Opern Preis der Stadt Salzburg 1983, for the TV opera “A Game of Chess”, and several of his works have won the Work of the Year award in Norway. The concerto for alto sax and orchestra, “Timaios”, was awarded the Jury’s Special Prize by NOPA 2010.

Bjørn Kruse was featured composer at amongs others, Festspillene i Nord-Norge 1994, Vinterfestspill i Bergstaden 2003, Risør Chamber Music Festival 2005, and MusikA Toulouse, France 2010. He is currently (2013) working on a 40 min clarinet concerto for soloist Fredrik Fors and the Oslo Philharmonic Orchestra, as well as developing an opera, with librettist Lars Saabye Christensen, through the program, “Works in Progress” (“Verker underveis”) at the Norwegian National Opera & Ballet. In Nov 2014, several of his chamber works for female singer and selected instruments will be recorded and published on LabLabel, titled Portrait with Hidden Face, featuring vocal artist Tora Augestad.

His latest major exhibitions of paintings were both at the gallery Albin Upp in Oslo, titled “Chaos and Order” (2009) and “Space and Time” (2010). Next exhibition is planned for August 2014.

Drawings

IMG_0531

Beach scene 1

 

 

IMG_0537

Corner chair

 

 

photo

Man 1

 

IMG_0593

IMG_0632

IMG_0621

IMG_0611

IMG_0586

IMG_0752

IMG_0745

IMG_0742

IMG_0718

IMG_0652

IMG_0632 2

IMG_0572  IMG_0763IMG_0580

IMG_0764IMG_0769

IMG_0549man in couchwoman in couchCouch IVCouch VIMG_0628 2IMG_0567IMG_0615IMG_0622 2IMG_0771FRITT ETTER ANNA ANCHER

 

IMG_0761Butoh

IMG_0762

11 sketches (May 2014) from ‘Weak Dance Strong Questions’ (2001), performed by Jonathan Burrows and Jan Ritsema, filmed by Inneke Van Waeyenberghe

IMG_0566

WDSQ no 16

IMG_0565

WDSQ no 15

IMG_0564

WDSQ no 14

IMG_0563

WDSQ no 13

IMG_0562

WDSQ no 12

IMG_0560

WDSQ no 10

IMG_0558

WDSQ no 8

IMG_0557

WDSQ no 8

IMG_0555

WDSQ no 5

IMG_0554

WDSQ no 4

IMG_0551

WDSQ no 2

 

 

 

Link

For purchase, see

http://bjoern-kruse.artistwebsites.com

Photos

Contact photographer if commercial use, beyond agreement with Bjørn Kruse.

All photos ©Fotofil.no/Eli Berge 2014

Bjørn Kruse_2014_©Fotofil.no_Eli Berge_Helfig36 Bjørn Kruse_2014_©Fotofil.no_Eli Berge_Farger27 Bjørn Kruse_2014_©Fotofil.no_Eli Berge_Detalj_0016 Bjørn Kruse_2014_©Fotofil.no_Eli Berge_49 Bjørn Kruse_2014_©Fotofil.no_Eli Berge_37 Bjørn Kruse_2014_©Fotofil.no_Eli Berge_34 Bjørn Kruse_2014_©Fotofil.no_Eli Berge__2

Scores online

http://issuu.com/bjornkruse

Mitt credo som lærer

Akva 10

 

Jeg tror, tror jeg, som lærer

-       at kunstfagene har mye mer felles enn de har hver for seg

-       at den institusjonelle sektoriseringen av estetiske fag hindrer innsyn og utsyn og gjør at vi går glipp av det enorme potensialet for kunstnerisk og almen visdom som ligger i kunstartenes fellesdomene

-       at en kunstutdanning kan kalles fullverdig når den prioriterer ferdighet og kunnskap i fag på lik linje med bred interdisiplinær estetisk innsikt

-       at en bred estetisk innsikt er avgjørende for å oppnå uttrykksmessig troverdighet og integritet, både som utøvende og skapende kunstner, men også i forholdet til seg selv som kunstfaglærer og formidler – og mottager

-       at når både detalj- og helhetsperspektiv er tilstede i undervisningen skapes en dynamisk og fruktbar læringssituasjon

-       at vi som formidlere av kunst- og kulturinnsikter må lytte med ærbødighet til den gode mottager og lære av kunstelskerens poetiserte følelsesrikdom og erkjenne at slik opplevelseserfaring utgjør en egen, vesentlig estetisk kompetanse, løsrevet fra fagspesifikk terminologi og kunnskap

-       at en utdanningsinstitusjon må motarbeide stive dogmatiske tenkemåter og trangsynte reaksjonære holdninger og gjennom undervisningen bevisstgjøre de samme grunnleggende positive menneskelige egenskaper som forventes av medlemmer innen det vi oppfatter som et dannet kulturmiljø, som ydmykhet og åpenhet, vidsyn og toleranse,  nysgjerrighet og undring.

“Løgn, forbannet løgn og kritikk”

Macro III

Om estetisk kompetanse vs fagkunnskap som grunnlag for anmeldelsen av en konsert med klassisk musikk, ny eller gammel.

På Musikkhøgskolen dyrkes frem unge talentfulle orkestermusikere som skal ivareta den levende framføringen av de store europeiske klassiske komponisters orkesterverk. Samtidig vet lærere og studenter at det er få ledige stillinger i våre få orkestre, og at det jamres over at snittsalderen på konserter med våre filharmoniske orkestre begynner nå angivelig å strekke seg mot de 60.

Ikke så rart, tenker jeg, når jeg leser anmeldelser av orkesterkonserter. Det er ofte som å lese en sensors faglige redgjørelse fra en eksamenskonsert. Faguttrykkene florerer og anmelderens kunnskaper siteres uten videre som referanser. Belærende formuleringer lekses opp for dirigent, solist og musikere i orkesteret. Det antydes mer enn klart nok at anmelderen vet så absolutt best om hva som ikke var bra. Selv om publikum jubler av begeistring! Hva i all verden er det som er så galt?

Er det slik at musikk, evt en fremføring av musikk, regnes som god bare hvis den oppfyller kravene til et vedtatt sett med estetiske preferanser som bare musikkviteren vet om? Hvem har retten til kunstopplevelsen? Den analytiske fagpersonen eller den hengivne musikkelskeren?

Det er som om media skal vise hvor seriøse de er på den klassiske musikkens vegne ved å la komponister, musikere og musikkvitere slippe til og uttale seg, uten at jeg vil antyde noe som helst i negativ retning om deres faglige dyktighet forøvrig. Kulturredaksjonene mener åpenbart at anmeldere med fagkunnskap er de best kvalifiserte til å formidle inntrykk fra en musikkopplevelse til en almen kulturinteressert offentlighet. Men slik kan det ikke være!  Mange anmeldere henvender seg som regel til hverandre, til sine fagfeller og andre innen deres fagfelt. De henvender seg ikke til medienes målgruppe: det kulturinteresserte publikum.

Dette er et alvorlig paradoks. De som leser anmeldelsene opplever at de blir ekskludert og at det bare er den indre kretsen med vitere som kan dele tekstens innhold. Og de får vite at den erfaringen de har som lyttere ikke er tilstrekkelig kvalifikasjon for å bedømme konsertens kvalitet. Anmelderne, ved å flagge sin faglighet, forsterker bare den klassiske musikkens mytebelagte plass innen en tung tradisjon som en kunstform og et kulturfenomen som holdes skjult for massene og som krever en særegen forforståelse som bare få er forunt. Er det virkelig nødvendig, for å like klassisk musikk, at lytterne må ha inngående kjennskap til musikkhistorien, eller kunnskap om komponeringsteknikker, instrumentasjon og orkestrering, eller faktisk vite hva som inngår i de ferdigheter og innsikter som en musiker eller dirigent på høyt nivå besitter? Det kan det umulig være.

Min erfaring er at mennesker som har musikk som fag ikke har noen bedre forutsetning for å utvikle estetisk kompetanse, eller evne til å oppleve musikk og lære om seg selv som opplevende mennesker, enn musikkelskere som ikke har musikk som fag. Jeg vil nesten si tvert imot: Musikere, komponister, musikkformidlere og musikkvitere går ikke oftere på konserter enn mange musikkelskere. (Denne statistikken kan jeg ikke dokumentere, men etter et langt liv i musikkmiljøet i Norge tør jeg påstå at dette er tilfelle.) Fagmusikere, når de først går på konsert, faller også oftere inn i en analyserende, reservasjonsfyllt modus når de sitter og hører på en framføring, enn reservasjonsløst å la seg rive med, dersom musikken er god, vel å merke. For hva er vel god musikk? Er det den som oppfyller gitte påviselige kvalitetskriterier, som presisjon, intonasjon, instrumental virtuositet, stilistisk korrekthet eller andre normer for estetisk fullverdighet som kjennetegner den gode framføring? Eller kan det ha med musikkens evne til å invitere lytteren inn i en rik og spennende musikalsk opplevelse? Forutsetter det ene nødvendigvis det andre? Kanskje det, men ikke utelukkende. Hvis jeg vil høre om en opplevelsen av en konsert som skjedde kvelden før vil jeg heller lese eller høre en god formidler fortelle om kvaliteter som har å gjøre med musikkens poetiske fargerikdom, dynamiske karakter eller dramatiske form, enn å få en lekse i musikalsk fagkunnskap. Jeg vil høre en klok kunstestetisk refleksjon og ikke en kunnskapsbasert akademisk faganalyse.

Vi, som musikkfagmennesker og formidlere av kunst- og kulturinnsikter, må lære å lytte med ærbødighet til den gode mottager og lære av kunstelskerens poetiserte følelsesrikdom og erkjenne at slik opplevelseserfaring utgjør en egen, vesentlig estetisk kompetanse, løsrevet fra fagspesifikk terminologi og kunnskap.

Jeg savner å lese eller høre en anmeldelse der en slik kompetanse lyser mellom linjene. Det er ubegripelig at estetisk kompetanse skal anses som mindre høyverdig enn fagkompetanse når det gjelder å redegjøre for en kunstopplevelse til et alment publikum.

En anmelder kan gjerne være en erfaren fagperson, men også en som makter å omsette sin fagkunnskap til anvendt visdom og poetisk refleksjon. En anmeldelse skal vel først og fremst handle om opplevelsen av musikken der og da, i en form som kommuniserer begivenheten på en helhetlig, klok og innsiktsfull måte. Hvis anmelderen ønsker å formidle sine kunnskaper (eller personlige fordommer) om musikken som ble spilt, kan hun skrive en bok! Hvis anmelderen ønsker å gi noen tips til dirigent, solist eller musikere om hva de kan gjøre bedre, kan han oppsøke dem innen deres faglige fora og si fra! Hvis anmelderen ikke kan skrive en anmeldelse uten å legitimere sine synspunkter med sin fagkunnskap, så får de finne noe annet å gjøre enn å henvende seg til et reflektert musikkinteressert publikum, som omfatter de fleste som oppsøker anmeldelser i offentlige media. For det finnes folk med tung lytteerfaring, formidlingskompetanse og kunstferdig formuleringsevne som på en levende, intelligent og klok måte kan redegjøre for opplevelsen av en konsert med et åpent and fordomsfritt sinn. Jeg gleder meg til å lese om slakt eller ros fra en slik anmelder.

Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

%d bloggers like this: