Skip to content

Bjørn Kruse

BHK

Born 1946 in London, England, but grew up in England, USA and Norway, with studies at UCLA, California, and The Norwegian Academy of Music in Oslo, receiving his BA (clarinet major) in 1975 and his Diploma in Composition two years later. Has taught at the academy since 1976, becoming professor of composition in 1997. He has written two books on jazz theory and one on composition and drama, “Thinking Art – composition and process” (not yet published in English)

Uten navn

Norwegian version:http://www.unipub.no/boker/den-tenkende-kunstner

DTK

Bjørn Kruse lectures extensively throughout Norway on the subject of interdisciplinary aesthetics, addressing students and educators within all expressions of art. The basic topic deals with concepts and models of understanding that all artists employ, and that this type of broad insight enriches the individual artist in his own discipline, as well as develops the aesthetical competence of all those who enjoy experiencing art, regardless of a particular expression. The lectures are offered in either the Norwegian or English language.

From teenage years, Bjørn Kruse was active for about 25 years as jazz musician (saxophone), composer/arranger, producer and studio musician within most areas of music, while teaching and composing preoccupied him more and more. His list of works now numbers more that 150, including compositions for choir, chamber ensembles, several concertos and orchestra works, and four operas, and his compositions are performed ever more often in Norway and abroad. His latest major work for stage was the opera “Den Grøne Riddaren” (“The Green Knight” / libretto by Paal-Helge Haugen), which was premiered in Kristiansand, Agder Teater, on March 10, 2004. Among prizes won may be mentioned the Fernseh Opern Preis der Stadt Salzburg 1983, for the TV opera “A Game of Chess”, and several of his works have won the Work of the Year award in Norway. The concerto for alto sax and orchestra, “Timaios”, was awarded the Jury’s Special Prize by NOPA 2010.

Bjørn Kruse was featured composer at amongs others, Festspillene i Nord-Norge 1994, Vinterfestspill i Bergstaden 2003, Risør Chamber Music Festival 2005, and MusikA Toulouse, France 2010. He is currently (2013) working on a 40 min clarinet concerto for soloist Fredrik Fors and the Oslo Philharmonic Orchestra, as well as developing an opera, with librettist Lars Saabye Christensen, through the program, “Works in Progress” (“Verker underveis”) at the Norwegian National Opera & Ballet. In Nov 2014, several of his chamber works for female singer and selected instruments will be recorded and published on LabLabel, titled Portrait with Hidden Face, featuring vocal artist Tora Augestad.

His latest major exhibitions of paintings were both at the gallery Albin Upp in Oslo, titled “Chaos and Order” (2009) and “Space and Time” (2010). Next exhibition is planned for August 2014.

11 sketches (May 2014) from ‘Weak Dance Strong Questions’ (2001), performed by Jonathan Burrows and Jan Ritsema, filmed by Inneke Van Waeyenberghe

IMG_0566

WDSQ no 16

IMG_0565

WDSQ no 15

IMG_0564

WDSQ no 14

IMG_0563

WDSQ no 13

IMG_0562

WDSQ no 12

IMG_0560

WDSQ no 10

IMG_0558

WDSQ no 8

IMG_0557

WDSQ no 8

IMG_0555

WDSQ no 5

IMG_0554

WDSQ no 4

IMG_0551

WDSQ no 2

 

 

 

Link

For purchase, see

http://bjoern-kruse.artistwebsites.com

Photos

Contact photographer if commercial use, beyond agreement with Bjørn Kruse.

All photos ©Fotofil.no/Eli Berge 2014

Bjørn Kruse_2014_©Fotofil.no_Eli Berge_Helfig36 Bjørn Kruse_2014_©Fotofil.no_Eli Berge_Farger27 Bjørn Kruse_2014_©Fotofil.no_Eli Berge_Detalj_0016 Bjørn Kruse_2014_©Fotofil.no_Eli Berge_49 Bjørn Kruse_2014_©Fotofil.no_Eli Berge_37 Bjørn Kruse_2014_©Fotofil.no_Eli Berge_34 Bjørn Kruse_2014_©Fotofil.no_Eli Berge__2

Scores online

http://issuu.com/bjornkruse

Mitt credo som lærer

Akva 10

 

Jeg tror, tror jeg, som lærer

-       at kunstfagene har mye mer felles enn de har hver for seg

-       at den institusjonelle sektoriseringen av estetiske fag hindrer innsyn og utsyn og gjør at vi går glipp av det enorme potensialet for kunstnerisk og almen visdom som ligger i kunstartenes fellesdomene

-       at en kunstutdanning kan kalles fullverdig når den prioriterer ferdighet og kunnskap i fag på lik linje med bred interdisiplinær estetisk innsikt

-       at en bred estetisk innsikt er avgjørende for å oppnå uttrykksmessig troverdighet og integritet, både som utøvende og skapende kunstner, men også i forholdet til seg selv som kunstfaglærer og formidler – og mottager

-       at når både detalj- og helhetsperspektiv er tilstede i undervisningen skapes en dynamisk og fruktbar læringssituasjon

-       at vi som formidlere av kunst- og kulturinnsikter må lytte med ærbødighet til den gode mottager og lære av kunstelskerens poetiserte følelsesrikdom og erkjenne at slik opplevelseserfaring utgjør en egen, vesentlig estetisk kompetanse, løsrevet fra fagspesifikk terminologi og kunnskap

-       at en utdanningsinstitusjon må motarbeide stive dogmatiske tenkemåter og trangsynte reaksjonære holdninger og gjennom undervisningen bevisstgjøre de samme grunnleggende positive menneskelige egenskaper som forventes av medlemmer innen det vi oppfatter som et dannet kulturmiljø, som ydmykhet og åpenhet, vidsyn og toleranse,  nysgjerrighet og undring.

“Løgn, forbannet løgn og kritikk”

Macro III

Om estetisk kompetanse vs fagkunnskap som grunnlag for anmeldelsen av en konsert med klassisk musikk, ny eller gammel.

På Musikkhøgskolen dyrkes frem unge talentfulle orkestermusikere som skal ivareta den levende framføringen av de store europeiske klassiske komponisters orkesterverk. Samtidig vet lærere og studenter at det er få ledige stillinger i våre få orkestre, og at det jamres over at snittsalderen på konserter med våre filharmoniske orkestre begynner nå angivelig å strekke seg mot de 60.

Ikke så rart, tenker jeg, når jeg leser anmeldelser av orkesterkonserter. Det er ofte som å lese en sensors faglige redgjørelse fra en eksamenskonsert. Faguttrykkene florerer og anmelderens kunnskaper siteres uten videre som referanser. Belærende formuleringer lekses opp for dirigent, solist og musikere i orkesteret. Det antydes mer enn klart nok at anmelderen vet så absolutt best om hva som ikke var bra. Selv om publikum jubler av begeistring! Hva i all verden er det som er så galt?

Er det slik at musikk, evt en fremføring av musikk, regnes som god bare hvis den oppfyller kravene til et vedtatt sett med estetiske preferanser som bare musikkviteren vet om? Hvem har retten til kunstopplevelsen? Den analytiske fagpersonen eller den hengivne musikkelskeren?

Det er som om media skal vise hvor seriøse de er på den klassiske musikkens vegne ved å la komponister, musikere og musikkvitere slippe til og uttale seg, uten at jeg vil antyde noe som helst i negativ retning om deres faglige dyktighet forøvrig. Kulturredaksjonene mener åpenbart at anmeldere med fagkunnskap er de best kvalifiserte til å formidle inntrykk fra en musikkopplevelse til en almen kulturinteressert offentlighet. Men slik kan det ikke være!  Mange anmeldere henvender seg som regel til hverandre, til sine fagfeller og andre innen deres fagfelt. De henvender seg ikke til medienes målgruppe: det kulturinteresserte publikum.

Dette er et alvorlig paradoks. De som leser anmeldelsene opplever at de blir ekskludert og at det bare er den indre kretsen med vitere som kan dele tekstens innhold. Og de får vite at den erfaringen de har som lyttere ikke er tilstrekkelig kvalifikasjon for å bedømme konsertens kvalitet. Anmelderne, ved å flagge sin faglighet, forsterker bare den klassiske musikkens mytebelagte plass innen en tung tradisjon som en kunstform og et kulturfenomen som holdes skjult for massene og som krever en særegen forforståelse som bare få er forunt. Er det virkelig nødvendig, for å like klassisk musikk, at lytterne må ha inngående kjennskap til musikkhistorien, eller kunnskap om komponeringsteknikker, instrumentasjon og orkestrering, eller faktisk vite hva som inngår i de ferdigheter og innsikter som en musiker eller dirigent på høyt nivå besitter? Det kan det umulig være.

Min erfaring er at mennesker som har musikk som fag ikke har noen bedre forutsetning for å utvikle estetisk kompetanse, eller evne til å oppleve musikk og lære om seg selv som opplevende mennesker, enn musikkelskere som ikke har musikk som fag. Jeg vil nesten si tvert imot: Musikere, komponister, musikkformidlere og musikkvitere går ikke oftere på konserter enn mange musikkelskere. (Denne statistikken kan jeg ikke dokumentere, men etter et langt liv i musikkmiljøet i Norge tør jeg påstå at dette er tilfelle.) Fagmusikere, når de først går på konsert, faller også oftere inn i en analyserende, reservasjonsfyllt modus når de sitter og hører på en framføring, enn reservasjonsløst å la seg rive med, dersom musikken er god, vel å merke. For hva er vel god musikk? Er det den som oppfyller gitte påviselige kvalitetskriterier, som presisjon, intonasjon, instrumental virtuositet, stilistisk korrekthet eller andre normer for estetisk fullverdighet som kjennetegner den gode framføring? Eller kan det ha med musikkens evne til å invitere lytteren inn i en rik og spennende musikalsk opplevelse? Forutsetter det ene nødvendigvis det andre? Kanskje det, men ikke utelukkende. Hvis jeg vil høre om en opplevelsen av en konsert som skjedde kvelden før vil jeg heller lese eller høre en god formidler fortelle om kvaliteter som har å gjøre med musikkens poetiske fargerikdom, dynamiske karakter eller dramatiske form, enn å få en lekse i musikalsk fagkunnskap. Jeg vil høre en klok kunstestetisk refleksjon og ikke en kunnskapsbasert akademisk faganalyse.

Vi, som musikkfagmennesker og formidlere av kunst- og kulturinnsikter, må lære å lytte med ærbødighet til den gode mottager og lære av kunstelskerens poetiserte følelsesrikdom og erkjenne at slik opplevelseserfaring utgjør en egen, vesentlig estetisk kompetanse, løsrevet fra fagspesifikk terminologi og kunnskap.

Jeg savner å lese eller høre en anmeldelse der en slik kompetanse lyser mellom linjene. Det er ubegripelig at estetisk kompetanse skal anses som mindre høyverdig enn fagkompetanse når det gjelder å redegjøre for en kunstopplevelse til et alment publikum.

En anmelder kan gjerne være en erfaren fagperson, men også en som makter å omsette sin fagkunnskap til anvendt visdom og poetisk refleksjon. En anmeldelse skal vel først og fremst handle om opplevelsen av musikken der og da, i en form som kommuniserer begivenheten på en helhetlig, klok og innsiktsfull måte. Hvis anmelderen ønsker å formidle sine kunnskaper (eller personlige fordommer) om musikken som ble spilt, kan hun skrive en bok! Hvis anmelderen ønsker å gi noen tips til dirigent, solist eller musikere om hva de kan gjøre bedre, kan han oppsøke dem innen deres faglige fora og si fra! Hvis anmelderen ikke kan skrive en anmeldelse uten å legitimere sine synspunkter med sin fagkunnskap, så får de finne noe annet å gjøre enn å henvende seg til et reflektert musikkinteressert publikum, som omfatter de fleste som oppsøker anmeldelser i offentlige media. For det finnes folk med tung lytteerfaring, formidlingskompetanse og kunstferdig formuleringsevne som på en levende, intelligent og klok måte kan redegjøre for opplevelsen av en konsert med et åpent and fordomsfritt sinn. Jeg gleder meg til å lese om slakt eller ros fra en slik anmelder.

Mot et helhetlig studietilbud?

Obese

 Innlegg på fellesdagen 13. april 2007, NMH

For temmelig nøyaktig et år siden, den 20. april, hadde vi en såkalt fagkritisk dag her på Musikkhøgskolen, hvor det handlet om nye utfordringer i den høyere musikkutdanningen. Jeg skrev umiddelbart etterpå et innlegg til debatt som ble publisert på skolens nettsider 5. mai. Debatten uteble totalt – men nå står jeg da her, på grunn av det jeg skrev den gang, og jeg er blitt bedt av rektor om å utdype den modellen jeg beskrev om en ny studiestruktur, bygget på en litt annen faglig fokus, eller kjerneområde.  Beskrivelsen av modellen har jeg spisset til med hensikt, for å vekke reaksjon. Og jeg gleder meg til å høre motargumentene, hvis de kommer, for gjennom dem tror jeg det blir avdekket verdifulle momenter innen det tankearbeidet vi har foran oss.

Dette er noe jeg vil ha sagt, før jeg går av med pensjon – eller dør – hva nå enn som inntrer først. Jeg var 30 år da jeg begynte å undervise her – nå er jeg 60 – og jeg tenker nå stadig oftere på skolens retning inn i et fremtidig samfunn som florerer av forskjellige musikalske uttrykk, i et mylder av genre og språk fra hele verden. Hvor lenge, tenkte jeg, skal og kan NMH ekslusivt hegne om de særegne fagene ved enkelte genre og stiluttrykk? Hvorfor er ett uttrykk oppfattet som hår i suppa hos et annet, og ikke som en naturlig ingrediens blant mange som beriker og styrker kvaliteten på denne suppa? – unnskyld uttrykket. For det er jo musikk det handler om – uten annet merkelapp enn at det er et kunstuttrykk på lik linje med andre kunstutrykk. NMHs kjerne må derfor etter min mening være musikk som kunst, riktignok avhengig av at den kommer til uttrykk gjennom et gitt språk, men kjernen i musikk finnes i alle av dens språk.  Det er som å studere et verbalt språk uten å omfatte tenkningen bak, hva det forteller og alt det som språket omfatter av kulturelle og personlige referanser.

NMH må og vil ubønnhørlig måtte stille seg stadig sterkere krav om å ivareta en bredde innen utøving, skaping og formidling av musikk, noe vi bare har sett antydningen av hittil. Hvordan NMH skal legge til rette et positivt momentum i riktig retning, innen spørsmål om studieinnhold og undervisningskompetanse, er en av de viktigste utfordringene vi står overfor.

Modellen vi har i dag, med ulike linjer i studieprogresjonen for hver genre, står ganske snart for fall. I sin ytterste konsekvens av en slik tendens vil NMH oppleve en økende sektorisering, med sterkere polarisering genrene imellom, inntil boblen sprekker og krav vil stilles til uavhengighet og egenrådig styring innen den enkelte studieretningen når det gjelder faglig innhold og økonomi. ”United we stand, divided we fall” er et velkjent slogan innen solidaritetstanken, og jeg synes derfor at kjernespørsmålet er sentralt. Uten at det i tillegg er en klar og sterk kjerne, med hovedtyngden i en definert fagfokusering som alle genre deler, vil NMHs studietilbud fragmenteres i stykker, for å sette det litt på spissen. Faglig fordypning og refleksjon omkring musikkens grunnleggende egenskaper som kunst er det første som vil gå tapt hvis ikke skolens studietilbud også ivaretar dette viktige fellesområdet.

Lysbilde01

Jeg vil foreslå en modell der musikk som kunst og fenomen står i sentrum, kall det ARENA 1, fristilt fra en ensidig tilknytning til en gitt stil eller genre. Denne kjernen i studietilbudet bør være å belyse musikks egenart som kunstform – altså ikke som vitenskap – men hvor det viktige er å utvikle innsikt hos studentene i bl.a. uttrykkets estetiske (sanselige), konseptuelle (idémessige), klanglige (lydlige), dynamiske (uttrykkskraft), kompositoriske (konstruksjon) og dramaturgiske (opplevelsesmessige) egenskaper, bl.a., uansett hvilket språk det formuleres gjennom. Det kan, for eksempel på det kompositoriske område, dreie seg om ulike motiviske utviklingsmodeller, grader av kontrast og balanse mellom elementer, strukturelle og gestiske modeller, o.a.. Det dramaturgiske handler bl.a. om den estetiske kompetansen som også mottagere må utvikle, om lytting og fortolkningsaspekter (hermeneutikk), om musikalsk retorikk,– om hvilke referanser som spiller opp hos den enkelte lytter i møte med ulik musikk, som med annen kunst. For å illustrere momenter innen denne felles kjernefagkretsen brukes eksempler fra all mulig musikk – og kunst ellers for dens saks skyld. I denne arenaen av fag åpnes det da også opp for impulser fra andre kunstdisipliner og fagområder. Det er her gruppeundervisningen finner sted.

I tillegg til denne solide kjernen av fellesfag er den like viktige gruppen med mer genre- og stilspesifikke fag, ARENA 2, hvor studenten gis anledning til å overføre, anvende og knytte den generelle innsikten fra Arena 1 til sitt eget uttrykk, om det så er folkemusikk, samtidsmusikk, jazz, pop, utenomeuropeisk musikk – eller klassisk vestlig kunstmusikk. Eller didaktiske og vitenskapelige fag. Det er her bl.a. den verdifulle individuelle veiledningen finner sted, enten det dreier seg om å spille et instrument, å komponere eller arbeide med musikkteoretiske disipliner.

På et tredje utøvende fagområde, ARENA 3, finns det ulike ensembler, som i stil og genre er både spesielle og blandet. Det er her samspill finner sted, fra solospill og kammerensembler til orkester.

Denne modellen om en likeverdig vekselfokusering mellom musikk som fenomen og kunstart på den ene siden, og musikk som personlig utøvende og skapende uttrykk på den andre, er en forutsetning i møte med morgendagens musikalske mangfoldighet. Den samlede undervisningskompetansen som kreves for å ivareta fagtilbudet innen Arena 1 og 2 er nok ikke fullverdig tilstede i dag, men den kan bli det i nær fremtid. Det betinger bl.a. en musiker- og lærerutdanning som sørger for det, slik at ved det store lærergenerasjonsskiftet som vil skje ved NMH innen de nærmeste 10 – 15 årene, nå 9 – 14, vil det kunne rekrutteres en ny generasjon med lærere til et nytt dyktig og relevant musikk- og kunstfaglig lærerkollegium. Og det kan vi gjøre noe med nå.

Dette var essensen i mitt debattinnlegg på NMHs nettsider i fjor. Jeg skal nå prøve å utdype noen momenter i en slik tankemodell.

Innen Arena III, men også for en stor del innen Arena II – altså innen hhv samspill og individuell veiledning – er Musikkhøgskolens tilbud uten tvil ivaretatt på et veldig høyt internasjonalt nivå. Vi utdanner musikere, komponister og pedagoger som stadig gjør seg utrolig positivt bemerket. Og innen de teoretiske fagtilbudene vi har i dag, som ville kunne tenkes innen et Arena I omfang, er tilbudet like solid.

Det jeg oppfatter som et tankekors har selvsagt ikke noe med nivået på den eksisterende undervisningen å gjøre, men på den faglige fokus som det nåværende fagtilbudet utgjør. Stadig er for eksempel vårt visuelle musikalske verktøy basert på det notesystemet som den salige Guido d’Arezzo bidro til å utvikle for tusen år siden!  Dagens elektro-akustiske, eller akusmatiske, lydmalerier er kanskje drøyt å trekke inn i denne sammenheng, men det er i alle fall helt på det rene at slik abstrakt musikk vanskelig lar seg representere med g-nøkkel og 8.-deler. Men det samme gjelder også for mye annen musikk i vår samtid – innen den improviserte musikken, innen mye av norsk folkemusikk og innen andre ikke-europeiske kulturers musikalske uttrykk, for å nevne noe. Vi blir fra all hold minnet om at musikk handler om så mye mer enn hva Guidos noter kan illustrere. Samtidig vet vi at den musikken som noter hittil har vært brukt til å illustrere også handler om mye mer enn det notene viser, og at gode musikere tilfører musikken et fullverdig uttrykk gjennom intuitivt mentalt og følelsesmessig engasjement, en høy grad av kunstnerisk innsikt, klok interpretasjon og en overbevisende instrumental ferdighet. Mesteparten av den musikken vi hører finnes mellom notelinjene.

Tankekorset oppstår når denne kunstnerkompetansen tenkes overført til annen musikk enn den som er nedtegnet i noter. Eller annen kunst. Da kreves det en tenkning som er løsrevet fra et gitt uttrykk, hvor begrepet faglig innsikt må baseres på en bredere referanse enn det gitte uttrykkes omfang. En liten analogi her, på det neste bildet.

Lysbilde03

Her er fem terminologinivåer illustrert, fra det smale fagspesifikke på nivå 1 til det brede almene nivå 5, lest nedenfra. Alle nivåene krever en viss kodefortrolighet og kunnskap, i dette tilfellet fra det komposisjonsfaglige til det rent almenspråklige. Det de alle har som et felles krav, er evnen til tenkning og bruk av tenkningens terminologi – til å dikte seg til en forståelse som deles med en eller flere av andre, slik at betingelsen for kommunikasjon er tilstede på en tilfredsstillende måte.

Spørsmålet er hvordan vi forstår vår forståelse av musikkens terminologi.

Lysbilde04

Her ser vi en tenkt modell av et kunstverks ”liv” – fra unnfangelse til opplevelse. Jeg skal ikke dra gjennom hver fase, men bare antyde at hver fase knytter seg opp mot en rekke relevante fagområder, både av kunstfaglig og vitenskapelig art. På et vis illustrerer den hvilke faser som normalt ikke omfattes innen norsk kunstfaglig utdanning.

De rød pilene avgrenser et område fra ca kl 14 til 18, som utgjør relativt håndfaste fagfelt, de som har å gjøre med kunnskap om materialet, hvordan materialet beskrives og håndteres i komponeringsprosessen, og alt som inngår i formidlingen av verket. For musikkens del handler det først og fremst om kunnskap om tonematerialet, innsikt i de ulike musikkverkenes oppbygning, gjennom auditiv erfaring og teoretisk analyse, frem til innstudering og fremføringen. Det omfatter også kontekstuelle forhold som historie, kultur og fortolkningsaspekter. Her finner vi hovedtyngden av de fagene som NMH tilbyr.

Fagfeltene utenfor er omtrent fraværende. Det gjelder den konseptuelle delen mellom 12 og 14, som anses som for tåkete og privat, og delen mellom 18 og 24, som ligger innen opplevelsens domene – det som blant annet omfatter det vi kaller estetisk kompetanse – som anses som mottagerens område, ikke kunstnerens. Og derved ikke NMHs ansvarsområde.

Lysbilde05

I en videre utdyping av mitt debattinnlegg vil jeg bare antyde en innfallsvinkel som jeg som lærer anvender, som sikkert en av mange mulige farbare veier inn i denne ubegripelige materien. Innen kunstfag er det selve verket som er utgangspunktet, enten det er den klingende musikken, et maleri eller skulptur, en scenisk forestilling eller en roman. Illustrasjonen viser det jeg legger frem som en argumentasjonsmodell – et utgangspunkt for diskusjon og videre tenkning. Den viser en fremstilling av fire aspekter: Verket som hhv materiale, som uttrykk, som idé og som opplevelse.

Veldig kort fortalt -

Innsikt i verkets kompositoriske kvaliteter handler blant annet om alt fra hvilke  grader av kontrast og balanse som er tilstede mellom elementene, og til detaljert analyse av elementenes enkelte bestanddeler alene – dets materialitet, om du vil.

Det dreier seg som regel om verkets objektive egenskaper.

Innsikt i verkets kommunikative egenskaper – hvis det er snakk om musikk eller scenisk kunst – går direkte på den utøvende biten, hvordan det formidles på en optimal måte ut fra alt fra verkets uttrykksmessige og retoriske potensial til utøverens evne til innlevelse og uttrykk. Det handler bl.a. om å åpne opp for engasjement hos mottager gjennom et troverdig og integritetsfullt uttrykk.

Innsikt i verkets dramaturgiske kvaliteter handler blant annet om mottagerens smak og behag, om en bevisstgjøring av de referansene som spiller opp hos mottageren, enten de er private, personlige, kulturbetinget eller konseptuelle. Det dreier seg som regel om verkets subjektive egenskaper.

Innsikt i verkets konseptuelle kvaliteter handler om hvilke idémessige hensikter som ligger bak, både den som kunstneren har i sitt stille sinn og den som selve verket forteller, så å si om seg selv, uavhengig av hvilke kunstneriske ambisjoner kunstneren kan ha hatt.

Når vi ser hva dette omfatter av tilstøtende fagområder begynner det å tegne seg en helhet som NMH umulig kan og bør dekke på en fullverdig måte. Men en bredere oversikt over dette materiale vil gi oss et bedre grunnlag for å sette sammen et studietilbud som åpner opp en bevissthet hos studentene at det finns mer og inspirere dem til å utvikle seg videre mot en helhetlig innsikt. Det er vel kanskje det viktigste vi kan bidra med som lærere – at studentene gis impulser til egenutvikling ut fra egne forutsetninger. Etter eksamen er den enkelte student sin egen lærer – for resten av sitt liv. Spørsmålet er hvordan NMH kan legge grunnlaget til rette for at dette skal kunne skje.

MEN – det er et moment som ikke ble tatt opp direkte på møtet innen de foreslåtte temaområder på Temadagen 23. mars, og det dreier seg om NMH’s rolle og funksjon i et bredere perspektiv enn innenfor skolens fire vegger. Her ligger det premisser vi også må ta hensyn til i utformingen av nye studiestrukturer.

Lysbilde06

Som i et ”økosystem” er NMH som utdanningsinstitusjon, en kultur- og sosialpolitisk komponent, et nødvendig ledd i en større sammenheng. ”Økosystemet” fungerer som kjent som en enhet i et organisk samspill mellom de ulike komponentene i systemet. Det dreier seg i denne forbindelse om:

1)   Det vertikale perspektivet

NMH’s rolle og funksjon for individet innen et helhetlig utdannings- og yrkesperspektiv i Norge, fra 6 til 67.

2)   Det horisontale perspektivet

NMH’s rolle og funksjon som kunstfaglig høyskole, i relasjon til andre tilsvarende utdanningsinstitusjoner nasjonalt og internasjonalt.

Om det vertikale perspektivet

Vi refererer ofte til eksisterende rekrutteringsmiljøer når diskusjonen handler om potensielle søkere til opptak ved NMH. Hvilke forutsetninger og krav stiller vi til å kvalifisere til opptak, og hvordan står dette i forhold til de muligheter som søkere har innen sine respektive miljøer å imøtekomme vårt forlangende. Her snakker vi om den offentlige skolen, om kulturskoler, privatundervisning, og det almenne kunst- og kulturmiljøet som omgir og former unge mennesker.

I den andre enden av studiet slippes studenten ut i et arbeidsmarked som også må stå i forhold til den kompetansen vi som skole ønsker å utvikle.

Spørsmålet er i hvilken grad vi samtidig kan bidra til en utvikling av samfunnet i et før-og-etter-perspektiv som er forenelig med den utviklingen vi ønsker internt.

Om det horisontale perspektivet

Det ligger ganske åpenbart i kortene at i en fremtidig utdanningsstruktur skal studenter kunne forfølge et målrettet studium ved å studere på flere skoler, både her i Norge og internasjonalt. Altså må de respektive studiene koordineres i innhold og nivå så studenten ikke behøver å måtte ta studieår om igjen. Det er et ”ekvivalens-spørsmål” – om i hvilken grad vårt studietilbud er kompatibelt med andre skolers tilbud på samme nivå.

Hvis NMH tenker nytt og progressivt når det gjelder studieinnhold og form, er det helt avgjørende at vi ikke samtidig spiller oss selv ut over sidelinjen. Vi kan oppleve at vi blir så unike at vår funksjon innen de nevnte perspektivene blir svekket, selv om studiet i seg selv er aldri så berikende for den enkelte studentens utvikling som dyktig og klok musiker.

Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

%d bloggers like this: